«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 10 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 335
Det er kun staten som kan gi lover, noe som medfører at andre normgivere
ikke kan oppfylle lovskravet i 2. ledd, 2. pkt. Begrensinger i den klassiske
ytringsfriheten, informasjonsfriheten og retten til taushet som bygger på
annet grunnlag enn lovgivningsmyndighet (typisk privat autonomi og instruksjonsmyndighet)
omfattes derfor ikke av kravene i 2. ledd, 1. og 2. pkt. Materielle
grenser for inngrep fastsatt av private rettssubjekt – eller av staten med
hjemmel i et annet kompetansegrunnlag enn lovgivningsmyndighet (f. eks.
som arbeidsgiver) – følger derimot av 3. ledd, for såvidt begrensningene
gjelder den klassiske ytringsfrihet.
Vilkårene i 2. ledd gjelder begrensinger som ved overtredelse kan utløse
«rettslig ansvar». Dette kan innby til den antitetiske tolkning at begrensninger
som ikke utløser rettslige sanksjoner ved eventuell overtredelse fritt kan vedtas.
Spørsmålet har praktisk betydning, jf. Justisdepartementets høringsuttalelse
til spørsmålet om forbud mot politisk reklame i kringkasting, sitert i Ot.
prp nr. 58 (1998-99). Det anføres her bl. a. at det kun er kringkastingsselskapene
som kan ilegges sanksjoner ved en eventuell overtredelse av forbudet,
mens annonsørene – om de til tross for forbudet lykkes i å få sendt reklameinnslag
– ikke kan møtes med sanksjoner. Det sies derfor at «dersom forfatningsvernet
for den materielle ytringsfrihet bare er en beskyttelse mot
sanksjoner mot utsagnet, synes dette å gjøre at Grunnloven § 100 ikke er til
hinder for høringsforslaget», sett i forhold til annonsørene. 655
Dersom dette synet skulle legges til grunn, vil ytringsfrihetsvernet i 2.
ledd kunne uthules helt legalt ved at sanksjonerte forbud ikke rettes mot dem
som ytrer seg, men mot helt nødvendige tekniske medhjelpere. Logikken i
dette synspunktet vil f. eks. kunne lede til at et forbud mot å selge avispapir
ikke ansees som et inngrep i avisenes ytringsfrihet, eller at et forbud mot å
selge TV-apparater ikke ansees som et inngrep i allmennhetens informasjonsfrihet,
gitt at avisutgivere og borgere som klarer å skaffe seg disse varene til
tross for forbudet, ikke kan ilegges sanksjoner.
På denne bakgrunn vil kommisjonen presisere at vårt forslag til Grl. § 100,
3. ledd omfatter enhver rettslig hindring for frimodige ytringer om statsstyrelsen
og andre gjenstander, uavhengig av om hindringene er rettslig sanksjonert.
10.3.3.3Tredje punktum
2. ledd, 3. punktum innebærer en delvis restaurering av skyldkravet i
nåværende § 100, 2. punktum, jf. "Restaurering av skyldkravet" i kap. 6.2.3.2.
Bestemmelsen sikrer at den som er i aktsom god tro med hensyn til sannhetsinnholdet
i en framsatt påstand ikke kan gjøres rettslig ansvarlig alene
av den grunn at det i ettertid ikke kan føres tilstrekkelig sannhetsbevis for
påstanden. I dag har den som framsetter en påstand tilnærmet objektivt ansvar
for sannheten, noe som gir ytringsfriheten for trange rammer og kan lede
655.Justisdepartementet uttaler videre: «Grunnloven § 100 tredje punktum er imidlertid så
generelt formet at den også kan oppfattes på en annen måte: nemlig som et vern mot at
staten på annet vis enn ved sanksjoner legger (rettslige) hindringer i veien for den faktiske
formidling av»frimodige ytringer«. Etter Justisdepartementets syn er det tvilsomt
om man kan legge så mye i denne bestemmelsen. Castberg: Norges statsforfatning II (3
utg, Oslo 1964) s 291 kan oppfattes slik at § 100 tredje punktum også vil gi beskyttelse
mot en helt usanksjonert forbudsnorm. Antar man at bestemmelsen har en slik rekkevidde,
blir spørsmålet om den også gir beskyttelse mot en slik begrensing som høringsforslaget
medfører.»