«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 6 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 146
Vi er kommet i en situasjon der det ikke lenger er mulig å ha rimelig kontroll
med hva andre vet om oss, eller om de opplysninger de har er korrekte. Dette
er «uncomfortable», for å bruke Economists forsiktige terminologi. De tiltak
som er satt i verk for å bøte på denne utvikling (først og fremst Datatilsynet,
men også en innskjerpning av den enkeltes rett til innsyn i de opplysninger
som finnes om vedkommende) er viktige, men knapt tilstrekkelige til å kunne
opprettholde den tidligere situasjon. Sannsynligvis har Economist rett når bladet
hevder at vi må bare lære oss å leve med situasjonen. Men det er et
spørsmål om strategier for å leve i en slik situasjon.
Det viktigste må være at det offentlige i større grad enn hittil ser seg selv,
ikke bare som representerende kollektivets interesser overfor den enkelte,
men like meget som representerende den enkeltes interesser overfor kollektivet.
Dessuten kreves det løpende kritikk, eller en årvåkenhet i offentligheten
når det gjelder bruk av disse opplysninger. Det bør stilles ustanselige og
kritiske spørsmål om holdbarheten i opplysningene og om legitimiteten når
det gjelder bruken. Den enkelte må kunne føle at ikke bare det offentlige, men
også offentligheten i rimelig grad stiller opp på den enkeltes side.
Kommisjonen vil også peke på det paradoksale i at den sviktende omsorg
på dette område for levende personer synes å bli kompensert med en omfattende
omsorg for de døde. Med de forbehold som er nevnt ovenfor (lange tidsfrister
for å slippe opplysninger fri, og eventuelt bare i forskningsøyemed)
burde det snarere vært omvendt.
6.2.2.3 Offentliggjøring av det private
Forholdet mellom privatlivet og offentligheten, eller offentliggjøringen av det
private, er av en noe annen natur. Her er det ikke staten, men de andre private
som representerer «trusselen». Dette er først og fremst regulert gjennom
straffeloven § 390 som gjør det straffbart å krenke «privatlivets fred ved å gi
offentlig meddelelse om personlige eller huslige forhold». I de siste tiårs
offentlig debatt har det vært stor bekymring for den type krenkelse av privatlivets
fred som kan ligge i mediers publisering av personlige forhold.
Debatten har dels vært konsentrert om offentlige personers private forhold.
Enkelte offentlige personer er blitt fulgt langt inn i det som for andre opplagt
ville vært privat område idet de har fått sine samlivsbrudd, cellulitter, rusproblemer
og psykiske kriser offentliggjort. Dels har det vært debatt om offentliggjøring
av private forhold i forbindelse med kriminalsaker. Opplesning av
rettspsykiatriske rapporter i retten representerer et relativt ekstremt eksempel.
Det er i denne sammenheng nødvendig å minne om det som er prinsipielt
argumentert i "Ytringer i det offentlige rom versus ytringer i det private rom" i
251.NOU 1997: 19, side 73 nevner at det i Datatilsynets konsesjoner er brukt overføring til
godkjent arkivinstans som alternativ til den «ugjenkallelige» sletting. Det er verdt å
merke seg hva Riksarkivaren skriver i årsmeldingen for 1998 som en kommentar til Stortingets
vedtak i form av midlertidig lov om innsyn i Overvåkningspolitiets arkiver og registre.
Kommentaren går på «retting» i arkivene: «det vil være til uopprettelig skade å
tillate at personene som gjør bruk av innsynsretten, skal kunne kreve at dokumentene
om dem ødelegges. Riksarkivarens prinsipielle syn er at staten Norge ikke kan tillate seg
å ødelegge arkivene – slette alle spor – etter sin virksomhet i en så viktig sak som denne.
Ved å ødelegge informasjonen i arkivene vil det være fritt frem for mytedannelsene.
Staten vil ikke kunne dokumentere hva som faktisk skjedde på ulike tidspunkt hvis disse
arkivene ødelegges., mens privatpersoner vil sitte med hele eller utvalgte deler av den
informasjonen som det offentlige har ødelagt i personvernets navn.»