«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 4 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 63
Virkningene av denne utdannelses- og forskningsekspansjon må antas å
ha vært positive i forhold til utviklingen av en kritisk offentlighet og til bruken
av den felles fornuft. Men som vi har sett i den historiske skisse er vitenskapens
rolle for den offentlige samtale tvetydig. Vitenskapen har vært, og er stadig,
normsettende når det gjelder metoden for å nå frem til bedre innsikt gjennom
meningsutveksling eller bruk av felles fornuft. På den annen side er det
en fare for at teknokratiet eller ekspertstyret med sin saklighetsdiskurs virker
dempende på den politiske og moralske samtale. Veksten i den anvendte forskning
og, mer spesielt, den store betydning sosialøkonomene har fått innenfor
det politiske felt, aksentuerer problemet. Den sosialøkonomiske diskurs
har hatt en tendens til å kolonisere det offentlige rom, og dermed dempe den
politiske samtale. Det vil si at det har vært et økende behov for å «oversette»
fra økonomenes diskurs slik at deres innsikter kan settes inn i en større moralsk
og politisk kontekst. En av dem som har knyttet direkte til den offentlige
samtale og dermed til politikkens funksjonsdyktighet er den amerikanske
økonom Donald McCloskey i hans lille klassiker om økonomiens retorikk:
«A rhetorical criticism of economics can perhaps make economists
more modest, tolerant and self-aware, and improve one of the conversations
of mankind». 105
«Oversettelsen» fra den vitenskapelige diskurs til offentligheten er i det hele
tatt et betydelig problem. Det er bare gjennom god «oversettelse» på grunnlag
av innsikt i den vitenskapelige diskurs at man kan utnytte på en fornuftig måte
den vitenskapelige innsikt i utviklingen av et demokratisk samfunn. Problemet
illustreres ved miljøverndebatten. I sin bok «Risikosamfunnet» har den
tyske sosiolog Ulrich Beck beskrevet hvordan man ikke har vært i stand til å
møte den nye globale fare (radioaktivitet og ozonhull) på en adekvat måte. De
beroligende meldinger fra de offentlig ansatte eksperter antar karakteren av
tomme besvergelser, hevder han, mens det fra diverse annet hold kommer
dommedagsprofetier som da nærer en almen uro og mistillit til det offentlige.
Skal vi tro Beck, fungerer kommunikasjonen mellom vitenskapen og samfunnet
dårlig, iallfall på visse felt.
Det finnes alltid vitenskapsfolk som kan brukes som vitner på den ene
eller den annen side. I en slik situasjon er det viktig å være oppmerksom på
den vitenskapelige erkjennelsesprosess? dialektiske natur, slik vi var inne på
i "Hvorfor ytringsfrihet" i kap. 2. Det vil alltid være noen forskere som stiller
kritiske spørsmål ved «etablerte» teorier, særlig hvis man befinner seg i forskningsfronten.
Det er derfor det er så viktig med en innsiktsfull «oversettelse»
som skiller mellom hypoteser, usikker viten og det man vet med rimelig
sikkerhet, spesielt på områder som vi føler angår oss direkte. Den utvikling vi
ser kan forøvrig tolkes langt mer positivt enn Beck gjør. Kanskje reflekterer
den utvikling han beskriver en mer opplyst almenhets sunne, kritiske holdning
til det vitenskapen formidler.
Den vitenskapelige innsikt må på en eller annen måte formidles. Det
dreier seg ikke bare om å imøtekomme en naturlig nysgjerrighet, et ønske om
105.Donald N. McCloskey: The Rhetoric of Economics, Brighton 1986, side 53. Som man
forstår er ikke kritikken rettet så meget mot økonomene som mot resepsjonen, eller mot
dem som forutsettes å skulle «oversette» innsikten og sette den inn i en meningsfull sammenheng.
Hans Skjervheim uttrykker det samme poeng når han sier at det er viktig «at
vi ikkje har så stor tillit til kva vitenskapen om mennesket kan gjera, at vi heilt missar tillita
til kvarandre», i d.s.: «Tillit vil vitskapen og tillit til mennesket» Minervas Kvartalskrift,
4/1959.