«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 6 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 148
hadde, nettopp fordi det influerte på deres offentlige virke. På den annen side
kan det hevdes at hele poenget med den offentlige samtale er at de, som
offentlige personer, skal (be)dømmes for hvordan, og med hvilke argumenter,
de fremtrer offentlig, og ikke hvorfor de f. eks. ser slitne ut eller ikke argumenterer
så godt som de normalt gjør, eller lignende. Om de skulle stå frem med
sine private problemer, må det iallfall være etter eget valg.
Det er et underliggende argument her som har med offentlighetens karakter
å gjøre. Som argumentert i "Ytringer i det offentlige rom versus ytringer i
det private rom" i kap. 2.3.2 er det viktig for at den offentlige samtale skal fungere
i overensstemmelse med forutsetningene at den er en samtale mellom
«fremmede», det vil si at det er en kommunikasjon mellom mennesker som
ikke kjenner hverandre som personer. Det er derfor tendensen i retning av
personifisering eller privatiseringen av det offentlige er så betenkelig. Det er
ikke bare det at disse opplysninger er irrelevante, de er skadelige for karakteren
av den offentlige samtale ved at de trekker oppmerksomheten bort fra
det den offentlige samtale var ment å skulle dreie seg om.
Problemet består ikke bare i at mediene eller forfattere eller andre ønsker
å grave i de mindre flatterende aspekter ved kjente personers privatliv, men
like meget i at disse personer selv ønsker å brette ut det private, f. eks. at politikere
forsøker å vinne tilslutning ved å demonstrere et særlig vellykket privatliv.
Dette er kanskje mer vanlig i USA enn i Norge. Det er altså fundamentalt
viktig at det opprettholdes et skille mellom den private og den offentlige
sfære.
Når det er sagt, må det imidlertid tilføyes at det er ingen klar grense mellom
det private og det offentlige. Derfor kan det oppstå et legitimt behov for
noe større innsikt i offentlige personers privatliv enn i privatlivet til vanlige
mennesker. Med «offentlige personer» menes da personer med sosial makt,
enten denne har sin basis i politikken eller i offentlige eller private institusjoner.
Det må også skilles mellom opplysninger fra privatlivet og personlige
egenskaper. Det siste er det naturligvis helt legitimt å spørre etter hos mennesker
med makt. Og det er blant annet dette behov for å vite om deres personlige
egenskaper, som kan legitimere en viss adgang til å vite noe om deres
private liv. Det er også legitimt å spørre etter forhold som har med deres faktiske
maktutøvelse å gjøre, eller som reflekterer strukturelle forhold i samfunnet.
Det dreier seg om det grunnleggende argument at åpenhet er viktig for å
skape tillit og mulighet for kontroll. Man må således finne seg i å få sine
inntekts- og formuesforhold offentliggjort, 255 eller lojalitetsbånd og forpliktelser
som influerer på habiliteten.
Offentligheten omkring privatlivet i forbindelse med kriminalsaker er av
en annen karakter, og noe mer problematisk, jf. "Forbud mot visse sanne
ærekrenkelser" i kap. 6.2.3.4. Det er for det første problematisk fordi det ofte
dreier seg om svært belastende og intime opplysninger om offeret eller den
anklagede eller deres nære familie. Grunnen til at det kreves offentlighet om
slike saker er for det første det sentrale argument for offentlighet rent allment,
og ikke minst for offentlighet i rettspleien, nemlig at offentlighet er nødvendig
255.Kommisjonen er således enig med det som er konklusjonen i Innst. S nr. 120 (1997-97)
fra finanskomiteen om et forslag fra representanten Roy N. Wetterstad om å forby
offentliggjøring av skattelister, noe altså komiteen (med unntagelse av repr. Stephen
Bråthen) gikk imot. Flertallet uttalte at «innsyn i skattelistene på individnivå (er) en viktig
forutsetning for tilliten til og oppslutningen om skattesystemet vårt.» Kontrollbehovet er
også trukket inn av komiteen: «Innsyn i skattelistene på individnivå er også viktig med
tanke på at skjevheter ogurimelige utslag av skattesystemet kan avdekkes og rettes opp».