«Ytringsfrihed bør finde Sted»

More documents

Recommendations

Info

NOU 1999: 27 Kapittel 8 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 264 §§ 38 og 390. I spesiallovgivningen har man særskilte regler begrunnet i opphavsrett og enerett. Inndragning kan ikke finne sted der det er ført sannhetsbevis. 512 Omfanget kan gjelde en begrenset del av skriftet, med andre ord ikke nødvendigvis hele skriftet. Heller ikke er det nødvendig at inndragningen gjelder alle eksemplarer av et ærekrenkende skrift, men f. eks. bare de eksemplarer som fortsatt kan ventes spredt (restopplaget). Også straffbar vinning kan inndras, jf. strl. § 34. Inndragningsreglene er langt på vei av generell karakter og vil på ytringsfrihetsområdet ikke stille seg annerledes enn ved andre straffbare handlinger, forutsatt at ærekrenkelser og andre ytringer faller utenfor de tillatte rammer og er straffbare. På ytringsfrihetens område kan inndragning reise særlige spørsmål når det ikke dreier seg om trykt skrift i egentlig forstand, f. eks. i relasjon til etermedier. Da kommisjonen ikke skal behandle alle detaljer innenfor ytringsfrihetsområdet, vil kommisjonen nøye seg med å peke på problemet. 8.2.4.7 Beklagelse Dette er ingen reaksjonsform etter loven, men brukes i mange tilfelle der det er fremsatt en urettmessig beskyldning. Spørsmålet om beklagelse eller dementi ble tatt opp i Norsk Redaktørforenings forslag og ble behandlet av Straffelovrådet i NOU 1995: 10 under "Informasjonsplikt" i punkt 5.4.2. Dementi eller beklagelse har både preventiv og gjenopprettende virkning, ikke minst hvis beklagelsen kommer raskt etter at ytringen er fremsatt. I Redaktørforeningens forslag ble påpekt at et dementi eller beklagelse ikke ble tillagt nevneverdig vekt i en etterfølgende rettssak. Iallfall noe av skaden avverges eller bøtes på ved dementi eller beklagelse, og dette burde tillegges vekt i forbindelse med erstatnings- og oppreisningsutmålingen. Kommisjonen viser til drøftelsen i NOU 1995: 10. Betydningen av et dementi eller beklagelse bør formentlig vurderes i det enkelte tilfelle. Etter nåværende lovgivning, straffeloven § 253 nr. 2 skal krav om mortifikasjon avvises når den som har satt frem beskyldningen, tar den tilbake før hovedforhandlingen på en måte som retten finner tilfredsstillende for den fornærmede. Denne bestemmelse må kunne tas til inntekt for at et dementi bør kunne tillegges vekt også i andre sammenhenger. Spørsmålet om dementi og beklagelse bør også sees i sammenheng med bestemmelsen i straffeloven § 430 om plikt for redaktøren til å ta inn en imøtegåelse. Denne plikt er på visse vilkår belagt med straff. Da dementi og beklagelse i særlig grad ivaretar den krenkedes ønske om gjenoppretting, bør det i spørsmål om straff, erstatning og oppreisning legges betydelig vekt på om dementi og beklagelse foreligger. 8.2.5 Medias selvjustis Presseorganisasjonene har opprettet et eget organ, Pressens faglige utvalg (PFU), som behandler klager over enkeltoppslag og utsagn i pressen. PFU behandler også klager vedrørende radio og TV, jf. også "Om de journalistiske kriterier" i kap. 4.2.5 og "Forbud mot visse sanne ærekrenkelser" i 6.2.3.4. 511.Emnet er nærmere behandlet av Magnus Matningsdal: Inndragning, Bergen 1987, side 299 flg. 512.Matningsdal side 302.
NOU 1999: 27 Kapittel 8 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 265 Publikum, dvs. den eller de krenkede, er her gitt en mulighet til relativt raskt og på en økonomisk rimelig måte å få en uttalelse om oppslaget eller utsagnet innebærer brudd på de normer som gjelder for ytringsfriheten. Tilliten til et slikt utvalg er helt avhengig av om medlemmene evner å bedømme klagesakene på en objektiv og uavhengig måte og der medias behov og arbeidsforhold blir avveiet mot den mulige krenkedes behov for vern. Utvalget er sammensatt av representanter for media og av personer som representerer allmennheten. Klageordningen er velkjent, men kanskje likevel ikke i en slik grad at den blir benyttet i det omfang det kan være grunnlag for. Kommisjonen har det inntrykk at ordningen har fungert tilfredsstillende, selv om enkelte avgjørelser har utløst diskusjon. Avgjørelsene blir akseptert av partene og tjener samtidig som rettesnor for medias egen vurdering og praksis. Et godt arbeid i Pressens faglige utvalg kan motvirke mange og kostbare prosesser for domstolene. Det er et spørsmål om ikke det bør kreves at klager på media skal være behandlet av PFU før det eventuelt fremmes sak for domstolene. Kommisjonen antar imidlertid at det ikke bør vedtas en slik regel. PFUs regel om å avvise saker som verserer for domstolene, synes ikke heldig, under henvisning til at presseetikk og pressejuss er to ulike forhold. Med utgangspunkt i regler og rettspraksis på ytringsfrihetens område, herunder PFUs uttalelser, drives det daglig selvjustis innen media. Dette er selvfølgelig, men forhindrer ikke helt at overtramp forekommer. Medias egen holdning, under redaktørenes ansvar og overoppsyn, er vesentlig for opprettholdelsen av et tilstrekkelig og praktisk vern for ytringsfriheten, jf. her også det som sies avslutningsvis i "Om de journalistiske kriterier" i kap. 4.2.5 Om de journalistiske kriterier, om at pressen bør utvide sitt avsløringsoppdrag til egen virksomhet, dvs. at konkrete presseetiske overtramp må avsløres for offentligheten. 8.2.6 Påvirker valg av reaksjonssystem ytringsfriheten? Ytringsfrihetskommisjonen er i sitt mandat bedt om å vurdere «om vernet om den personlige integritet og æren overhodet bør skje innen strafferettens rammer, eller om man bør tilrå andre sanksjonssystemer». Fremstillingen foran viser at strafferettens rammer ikke har vært ansett som tilstrekkelige som vern. Også andre reaksjonsformer, da særlig oppreisning, er anvendt i betydelig grad og i vel så stor utstrekning som straffereaksjoner. Denne praksis må sees som utslag av de krenkedes behov og ønsker. Det må kunne legges til grunn at krav om oppreisning langt på vei ivaretar de preventive hensyn og det gjenopprettingshensyn reglene er basert på. Utfra nåværende praksis og regelsett, herunder særlig påtalereglene, er straff mer unntaksvis blitt krevet og anvendt. Dette kan brukes som et argument for at straffereaksjoner ikke er på sin plass, idet som nevnt oppreisning (og erstatning der økonomisk tap foreligger) er en mer hensiktsmessig reaksjonsmåte. Det samme gjelder i noen grad mortifikasjon. På den annen side har man i vårt land helt siden vi fikk grunnloven av 1814 en tradisjon for at forsettlige ærekrenkelser kan straffes. Krenkelse av æren, og også privatlivets fred, er integritetskrenkelser som i utgangspunktet må bedømmes på like linje med andre integritetskrenkelser forsåvidt angår krav om straff. Dette må iallfall gjelde grove overtredelser. Skulle andre reaksjonsformer helt ut komme i stedet for straff, må det overveies om det offentlige skulle ha plikt til – iallfall for visse tilfelle – å rea-
Page 1 and 2:
Norges offentlige utredninger 1999:
Page 3 and 4:
NOU 1999: 27 Kapittel 1 «Ytringsfr
Page 5 and 6:
Page 7 and 8:
Page 9 and 10:
Page 11 and 12:
Page 13 and 14:
Page 15 and 16:
Page 17 and 18:
Page 19 and 20:
Page 21 and 22:
Page 23 and 24:
Page 25 and 26:
Page 27 and 28:
Page 29 and 30:
Page 31 and 32:
Page 33 and 34:
Page 35 and 36:
Page 37 and 38:
Page 39 and 40:
Page 41 and 42:
Page 43 and 44:
Page 45 and 46:
Page 47 and 48:
Page 49 and 50:
Page 51 and 52:
Page 53 and 54:
Page 55 and 56:
Page 57 and 58:
Page 59 and 60:
Page 61 and 62:
Page 63 and 64:
Page 65 and 66:
Page 67 and 68:
Page 69 and 70:
Page 71 and 72:
Page 73 and 74:
Page 75 and 76:
Page 77 and 78:
Page 79 and 80:
Page 81 and 82:
Page 83 and 84:
Page 85 and 86:
Page 87 and 88:
Page 89 and 90:
Page 91 and 92:
Page 93 and 94:
Page 95 and 96:
Page 97 and 98:
Page 99 and 100:
Page 101 and 102:
Page 103 and 104:
Page 105 and 106:
Page 107 and 108:
Page 109 and 110:
Page 111 and 112:
Page 113 and 114:
Page 115 and 116:
Page 117 and 118:
Page 119 and 120:
Page 121 and 122:
Page 123 and 124:
Page 125 and 126:
Page 127 and 128:
Page 129 and 130:
Page 131 and 132:
Page 133 and 134:
Page 135 and 136:
Page 137 and 138:
Page 139 and 140:
Page 141 and 142:
Page 143 and 144:
Page 145 and 146:
Page 147 and 148:
Page 149 and 150:
Page 151 and 152:
Page 153 and 154:
Page 155 and 156:
Page 157 and 158:
Page 159 and 160:
Page 161 and 162:
Page 163 and 164:
Page 165 and 166:
Page 167 and 168:
Page 169 and 170:
Page 171 and 172:
Page 173 and 174:
Page 175 and 176:
Page 177 and 178:
Page 179 and 180:
Page 181 and 182:
Page 183 and 184:
Page 185 and 186:
Page 187 and 188:
Page 189 and 190:
Page 191 and 192:
Page 193 and 194:
Page 195 and 196:
Page 197 and 198:
Page 199 and 200:
Page 201 and 202:
Page 203 and 204:
Page 205 and 206:
Page 207 and 208:
Page 209 and 210:
Page 211 and 212:
Page 213 and 214: NOU 1999: 27 Kapittel 6 «Ytringsfr
Page 263: NOU 1999: 27 Kapittel 8 «Ytringsfr
Page 315 and 316:
Page 317 and 318:
Page 319 and 320:
Page 321 and 322:
Page 323 and 324:
Page 325 and 326:
Page 327 and 328:
Page 329 and 330:
NOU 1999: 27 Kapittel 10 «Ytringsf
Page 331 and 332:
Page 333 and 334:
Page 335 and 336:
Page 337 and 338:
Page 339 and 340:
Page 341 and 342:
Page 343 and 344:
Page 345 and 346:
Page 347 and 348:
Page 349 and 350:
Page 351 and 352:
Page 353 and 354:
Page 355 and 356:
NOU 1999: 27 Vedlegg 1 «Ytringsfri
Page 357 and 358:
Page 359 and 360:
Page 361 and 362:
Page 363 and 364:
Page 365 and 366:
Page 367 and 368:
Page 369 and 370:
Page 371 and 372:
Page 373 and 374:
Page 375 and 376:
Page 377 and 378:
Page 379 and 380:
Page 381 and 382:
Page 383 and 384:
Page 385 and 386:
Page 387 and 388:
Page 389 and 390:
Page 391 and 392:
show all

«Ytringsfrihed bør finde Sted»

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?