«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 6 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 155
1842 ble det nemlig bestemt i kap. 17 § 7 at straffrihet bare var oppnåelig ved
god tro på sannheten i kombinasjon med a) en objektivt begrunnet juridisk
plikt til å uttale seg, b) subjektiv god tro på at en slik plikt forelå, eller c) ved
god tro på at sannheten kunne bevises. Dette var en innstramning i ytringsfriheten
som ikke umiddelbart ble forstått. I den nevnte dom – 45 år etter
innstramningen – uttalte førstevoterende Scheel at «det maa ..(..).. erindres, at
det til undgaaelse af straf vil være tilstrækkelig for den angivelige injurierende
at paavise, at han selv med rimelig grund har været i god tro». Dette er direkte
den romerrettslige lære fides veri a calumnia te defendit. Sistevoterende dommer
hadde imidlertid forstått den nye kriminalloven og viste til at det i tillegg
til god tro var et vilkår at man var forpliktet til å ytre seg, og Scheel ble nedstemt.
273
6.2.3.2.3 EMK
Hensyn til Norges internasjonale forpliktelser etter EMK art. 10 synes å være
et sterkt formelt argument til støtte for vårt forslag til skyldkrav. Et par
avgjørelser fra Menneskerettighetsdomstolen viser at påstander framsatt i
aktsom god tro må være tillatt selv om ytreren ikke er i stand til å bevise riktigheten
av sine påstander fullt ut. 274 Det er imidlertid ikke sagt direkte at
EMK art. 10 alltid krever frifinnelse for påstander framsatt i aktsom god tro.
Avgjørelsene er knyttet til ytringer framsatt på trykk i periodiske publikasjoner,
og det kan hevdes at de derfor i større grad omhandler det journalistiske
formidleransvar enn hvilket skyldkrav som settes til den opprinnelige
(originære) ytrer. Slik synes rettspraksis å være forstått bl. a. av Jochen Abr.
Frowein, 275 som sier at
«the holding in the Thorgeirsson-case is of particular importance.
Should the press only be able to report on issues of that sort where it
has the full proof of the facts available, it will frequently not be able to
publish anything, not events and ask for a proper investigation. Only
where the press, of course after careful investigation, as to the truth, is
protected in giving its view even where a full proof is not available, will
the important role of checking on the government be fulfilled».
De faktiske forhold i Thorgeirson-saken gjør imidlertid denne innfallsvinkelen
noe anstrengt. Thorgeir Thorgeirson var frittstående forfatter – og ikke
medarbeider i noen avis – da han i 1983 skrev to artikler i litterær stil om politivold
i Reykjavik. Disse fikk han publisert i landets største avis Morgunbla[eth
]i[eth ]. Her omtalte han bl. a. politifolk som «wild beasts in uniform»
og han påsto at «folk flest» kjenner mange historier om politivold og ofre som
har blitt varig skadet etter å ha møtt «the Reykjavik night-squad». Av andre
kilder oppga han en konkret opplevelse på et sykehus og saker tidligere
273.Se nærmere Skeie side 192 flg.
274.Særlig EMD A/239 (1992) Thorgeir Thorgeirson v Island, men også nevnt som en premiss
EMD Bladet Tromsø and Stensaas v Norge, dom 20. mai 1999, avsnitt 72 («the
newspaper acted in good faith»). I sistnevnte dom er det likevel referatprivilegiet som er
det bærende argument.
275.Professor Jochen Abr. Frowein, direktør ved Max-Planck-Institutt für ausländisches
öffentliches Recht und Völkerrecht, Heidelberg, og tidligere medlem av Menneskerettighetskommisjonen
gjennom nesten 20 år, i Freedom of expression and restrictions
included in the penal code and other legal texts, rapport til Europarådet 11. august 1997
[Mon/ s(97)3] avsnitt 30. Slik journalistikk omtales gjerne som «bona fide»-journalistikk,
og bona fide betyr direkte oversatt i god tro.