«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 7 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 237
Stedet for demonstrasjoner vil normalt være områder der allmennheten
fritt kan ferdes, som torg, gater og åpne plasser. Ved demonstrasjoner kan
denne oppholds- eller ferdselsretten blir trukket i tvil fordi man benytter arealet
på en særlig måte, man tiltrekker seg bl. a. oppmerksomhet og kan hindre
andres bruk av arealet. Det kan dessuten være snakk om å utvide ferdselsadgangen
utover det normalt tillatte, f. eks. når deltakerne legger beslag på hele
gata, ikke bare fortau og plasser beregnet på fotgjengere.
At friheten må omfatte retten til å være mange er også av betydning fordi
det ligger en egen kraft i å kunne vise at en større gruppe personer står bak
ytringen. En grense på antall deltakere til 10 eller 50 personer vil derfor være
et inngrep i demonstrasjonsretten til det antall mennesker som overstiger fastsatt
maksimalgrense. Sagt med andre ord: Om demonstrasjonstillatelsen kun
gjelder 50 mennesker, vil alle som ønsker å slutte seg til etter de første 50 bli
nektet å demonstrere.
Fram til politiloven 4. august 1995 nr. 53 var det i norsk rett et krav om polititillatelse
for å kunne benytte offentlig sted til demonstrasjoner, opptog,
møter, stand o l. I et slikt krav om offentlig tillatelse ligger en form for forhåndskontroll
med ytringer. Den tidligere søknadsplikten er nå byttet ut med en
meldeplikt til politiet «i god tid på forhånd», jf. politiloven § 11, 1. ledd. Søknadsplikt
for «visse arrangementer» kan imidlertid vedtas i politivedtekter.
Overgangen fra søknad til melding har styrket demonstrasjonsretten,
men hindrer fortsatt ikke politiet fra forhåndskontroll, i form av å nedlegge et
forbud mot demonstrasjonen eller ved å gi nærmere regler for hvordan den
tillyste demonstrasjonen skal foregå. Forbud kan nedlegges «når det er grunn
til frykt for» at demonstrasjonen «kan forårsake alvorlig forstyrrelse av den
offentlige ro og orden eller den lovlige ferdsel, eller formål som tilsiktes fremmet
eller den måten det skjer på, strider mot lov», jf. politiloven § 11, 3. ledd.
Det er grunn til å merke seg at inngrep etter dette ikke bare er begrenset
til det som måtte være nødvendig av hensyn til ro og orden. Loven kan også
tolkes dithen at demonstrasjoner som ønsker å fremme formål i strid med lov
kan forbys. Gitt at dette er en riktig tolkning, må det nærmere avklares hva
dette kan innebære.
Her må det trolig innføres en sondring mellom på den ene siden det å
demonstrere for at en lov skal endres, og på den andre siden å fremme et krav
som ikke lovlig kan innfris. Fordi lover og forskrifter kan endres – om det skjer
etter fastsatt oppskrift – vil et krav som for å innfris vil kreve lovendring, ikke
være et formål i strid med loven. Demonstrasjoner for et krav som aldri lovlig
kan innfris vil derimot kunne sies å være i strid med lov. I praksis kan nok
denne sondringen være uklar og stille store krav til demonstrantenes formuleringsevne.
462
Demonstrasjonsrettens innhold ble akutt i Norge etter politiets opptreden
overfor demonstranter ved statsbesøket fra Kinas president Jiang Zemin 27 til
29. juni 1996. Det ble hevdet at politiet og norske myndigheter i for stor grad
462.Som eksempel kan vi tenke oss at en folkemengde er opprørt over et seksualmord og vil
demonstrere med krav om dødsstraff for gjerningsmannen. Det resultat som demonstrantene
da ønsker er klart ulovlig. Vi har ikke dødsstraff i Norge i dag, og selv o
dødsstraff ble gjeninnført ved lovendring, vil straffen ikke kunne anvendes overfor denne
konkrete gjerningsmannen fordi lover ikke kan gis tilbakevirkende kraft. For å ha et lovlig
formål må demonstrantene derfor nøye seg med å kreve dødsstraff innført for framtidige
tilsvarende forbrytelser. Det synes lite heldig at slike formelle, juridiske
betraktninger alene skal være tilstrekkelig hjemmel for å nekte demonstrasjoner. Det må
være tillatt å kreve det umulige når ingen direkte skade oppstår.