«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 7 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 223
For det andre strider et system med forhåndskontroll mot det liberale
grunnprinsipp om frihet under ansvar. Under dette prinsippet skal borgerne
kunne treffe sine egne avgjørelser om hvilke opplysninger og ideer de vil meddele
andre, men samtidig i ettertid være ansvarlige for eventuelle brudd på
loven. Det er dette som er frihet under ansvar. 425
Og for det tredje ligger det noe grunnleggende udemokratisk i et system
med forhåndskontroll fordi debatten om hva som skal være tillatte ytringer da
nødvendigvis vil foregå i et lukket rom mellom den aktuelle ytrer og kontrollørene.
Debatten om hvor grensene skal gå tilhører imidlertid demokratiet
og må derfor foregå i full åpenhet. Den ytringen som blir erklært ulovlig bør
paradoksalt nok bli gjort kjent slik at borgerne selv kan gjøre seg opp en mening
om hvorvidt man er enig eller uenig i forbudet. Det er nødvendig for en
løpende debatt om hvor grensene bør trekkes.
Konklusjonen må derfor bli at det er en grunnleggende forskjell på
forhåndskontroll og etterfølgende ansvar. Forskjellen kan ikke reduseres til et
spørsmål av teknisk art. Kommisjonen legger etter dette til grunn at forhåndskontroll
må oppfattes som en særlig uheldig form for sanksjon mot
ytringer. 426
Vi er imidlertid åpne for at det kan finnes situasjoner der ytreren kan foretrekke
ansvarsfriende forhåndskontroll for å unngå den risiko som ligger i frihet
under ansvar, dvs. den risiko som er forbundet med å stole på egen vurdering
av hvor grensene går. 427
7.2 Former for forhåndskontroll
Den mest omfattende formen for forhåndskontroll vil være et generelt pålegg
om at alle ytringer, uansett medium, rutinemessige skal forelegges en kontrollinstans
for godkjennelse før offentliggjøring. Dette kan omtales som alminnelig
forhåndssensur, og samsvarer med det systemet for trykt skrift som hersket
i Danmark-Norge fra 1537 til 1814 – med noen få års unntak. 428
Forhåndskontrollen kan også forekomme mer tilfeldig, dvs. at det ikke
foreligger noe alminnelig system med gjennomsyn av ytringer, men at det
likevel er mulig å stanse konkrete ytringer som er i anmarsj. Midlertidige forføyninger
og strafferettslig beslag og inndragning er eksempler på slik
forhåndskontroll. Kontrollen utløses da av en som antar at han vil bli krenket
av ytringen dersom den offentliggjøres, eller av påtalemyndigheten pga. antatt
straffbart innhold. At dette må betraktes som forhåndskontroll følger logisk av
at det gripes inn før ytringen når fram til tiltenkt mottaker.
425.Teoretisk begrunnet motstand mot forhåndssensur oppsto i England, og som første stat
ble sensuren her opphevet i 1695. Mye av æren tilskrives John Milton som i sitt verk
Areopagitica (1644) pekte ut forhåndssensur som særlig uheldig for ytringsfriheten og
demokratiet.
426.Dette er en vanlig skepsis som finnes formulert en rekke steder. Thomas I. Emerson:
The System of Freedom of Expression (1970), uttrykker det slik: «A system of prior
restraint is in many ways more inhibiting than a system of punishment; it is likely to bring
under government scrutiny a far wider range of expressions; it shuts off communication
before it takes place; suppression by a stroke of the pen is more likely to be applied than
suppression through a criminal process; the procedures do not require attention to the
safeguards of the criminal process; the system allows less opportunity for public appraisal
and criticism; the dynamics of the system drive toward excesses as the history of all censorship
shows», her sitert etter Barron/Dienes: First Amendment Law in a Nutshell, St
Paul, Minnesota, 1993, side 49.