«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 9 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 280
politiske oppfatninger, jf. § 16 i forskrift om reklame og sponsorering i radio og
fjernsyn.
Grunnloven § 77 er som nevnt taus om hvilke grenser som kan gjøres i
ytringsfriheten. Den inneholder m.a.o. ikke noen kompetansebegrensning for
den lovgivende forsamling. I så måte verner grunnloven kun den formelle
ytringsfriheten, dvs. frihet fra forhåndssensur. Det var tilløp til en viss debatt
om det måtte innfortolkes begrensninger i lovgivningsmakten i andre halvdel
av 1800-tallet, men i senere dansk statsrettslitteratur er det alminnelig antatt
at grunnloven ikke setter grenser for hvilke inngrep som kan vedtas. Dette er
bl. a. klart uttrykt av den kjente danske juristen Alf Ross. Peter Germer opponerte
mot dette synet i sin doktoravhandling: Ytringsfrihedens væsen fra 1973.
Han påstod at «der kan opstilles en grundsætning om uindskrænket ytringsfrihed
vedrørende offentlige anliggender, og denne grundsætning afstikker»grænserne«for
den forfatningssikrede ytringsfrihed». Germers oppfatning
har ikke vunnet fram i Danmark.
Imidlertid har Zahle 538 gitt uttrykk for at ytringsfrihetsbeskyttelsen må
anses som en verdi eller et prinsipp som skal være styrende for såvel lovgivning
som rettsanvendelse, uten at dette avskjærer andre hensyn. Utgangspunktet
er m.a.o. at ytringsfriheten skal respekteres.
I nyere rettspraksis er det uttalt at hensynet til ytringsfrihet bør inngå som
en vesentlig faktor ved avveiningen av om andre hensyn, slik som hensynet til
privatlivets fred, allmenn orden og bekjempelse av rasisme, bør føre til at
straffeansvar ilegges.
Sett hen til at grunnloven selv ikke setter materielle grenser har man i
Danmark lett etter grenser som kan følge av andre grunnlovsbestemmelser.
Det har vært enighet om at lovgivningen ikke helt kan oppheve den religiøse
ytringsfriheten, jf. grunnloven § 67. Det er antatt at ytringsfrihet under
offentlige gudstjenester ikke kan begrenses av lovgivningen, med unntak av
de tilfeller hvor det som læres strider mot offentlig sedelighet og den alminnelige
ro og orden. Man må derfor foreta en skjønnsmessig vurdering av hvorvidt
så er tilfelle.
Grunnloven §§ 48 og 65 gjelder offentlighet for Folketingets møter og i
rettspleien. Bestemmelsene forstås slik at referat og drøftelse av det som har
skjedd i disse fora ikke kan forbys. Unntak kan gjøres f. eks. for gjengivelse av
injurier.
Også andre bestemmelser er påberopt som hjemler for en materiell
beskyttelse av ytringsfriheten. Grunnloven § 13 om ministrenes ansvar
hevdes å være grunnlag for at kritikk av statsrådene ikke kan forbys ved lov.
Grl. §31 nr. 2 skal sikre en rettferdig representasjon av ulike oppfatninger ved
valg. Dette er tolket som en sikring av den politiske ytringsfriheten, slik at det
ikke kan vedtas andre begrensninger enn det som er nødvendig for å sikre
den offentlige orden og sedeligheten.
Generelt kan det sies at de materielle grensene som finnes er meget
uklare.
Danmark har imidlertid inkorporert Den europeiske menneskerettskonvensjon,
539 slik at EMK art. 10 og dens krav om lovlig formål og «nødvendig
i et demokratisk samfunn» utgjør skranker for hvilke inngrep som kan gjøres
i den materielle ytringsfriheten. Disse skrankene har imidlertid kun lovs rang.
538.Se Henrik Zahle: Menneskerettigheder, Dansk forfatningsret 3. Kbh, 1997 side 79 flg.
539.Lov nr 285 af 19 april 1992 om Den Europæiske Menneskerettighedskonvention.