«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 4 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 88
som individer. Man må, som understreket av Habermas, utvikle en forståelse
for både kollektive og individuelle identiteter.
Å bli sett, det vil si å nå frem til de brede lag av folket med sitt syn og sin
informasjon, er like vesentlig for minoritetene som å få utvikle sin egen
offentlighet på sitt eget språk. I Norge er Alta-saken et klassisk eksempel på
hvordan informasjon om faktiske forhold i fortid og nåtid førte til en prosess
som berørte store deler av samfunnet og endret en minoritets status og vilkår.
Uten medienes formidling kunne man vanskelig ha tenk seg dette resultat.
Presset som mediene representerte kom både fra innenlandsk opinion og ikke
minst fra andre land. Ønsket om en mer rettferdig behandling av samene
kombinert med trusselen om at landets anseelse ville bli svekket innen et felt
der Norge mente seg å ha en internasjonal prestisje å verne om, ble meget
effektivt.
Dette viser at når de materielle vilkår for å bruke ytringsfriheten foreligger,
kan minoriteter oppnå mye. Ytringsfriheten, og dermed muligheten til å
appellere til offentligheten og den felles fornuft vil også for minoriteter være
det beste vern mot overgrep. Alta-saken viser også hvordan den internasjonale
offentlighet kan fungere på områder som minoritetsvern.
Det er grunn til å hevde at skritt er tatt i riktig retning når det gjelder
minoritetenes ytringsfrihet. Det gjelder såvel det offentliges erkjennelse av at
man her har en infrastrukturforpliktelse, som karakteren av den offentlige
kommunikasjon. Men ennå er det et stykke å gå før situasjonen er tilfredsstillende.
Til dels trengs det mer materiell støtte både for å utvikle den
lokale offentlighet som for å kunne informere og kommunisere med og i den
større offentlighet. En positiv utvikling er imidlertid først og fremst avhengig
av en fri, åpen og opplyst kommunikasjon på tvers av de kulturelle skiller. Om
det er noe område der fordommer må drives ut av ærlig sannhetssøken i overensstemmelse
med det sentrale argument for ytringsfriheten, så er det nettopp
når det gjelder å skape et velfungerende multikulturelt samfunn.
4.3.5 Informasjonssamfunnet og den digitale revolusjon
Det har i de seneste tiår funnet sted en påfallende endring i den grunnleggende
konseptualiseringen av den type samfunn vi lever i. Vi snakker ikke
lenger så meget om «industrisamfunn» eller «klassesamfunn». Istedenfor
snakker vi om «det post-industrielle samfunn» (eventuelt «det post-moderne
samfunn») eller om «informasjonssamfunnet». Dette nye perspektiv
innebærer at man i langt større grad enn tidligere har kommet til å vektlegge
kommunikasjon som det sentrale samfunnskonstituerende element. 156
Samfunnets karakter, dets skjebne, om man vil, i såvel sosial som økonomisk
forstand, avhenger av kommunikasjonens karakter. I første omgang er
det snakk om informasjonsflyt og informasjonsspredning. Like viktig er imidlertid
informasjonsbehandlingen, hvordan det legges til rette for positiv utnyttelse
av informasjonen, og hvordan arenaer for kommunikasjon bygges ut.
Hvor mange integreres i denne kommunikasjon og hvordan integreres de? Er
den enveis, som i mye av den tradisjonelle massekommunikasjonen, eller er
156.«Kommunikasjon» er et mer omfattende begrep enn «informasjon». Ifølge James Carey
er kommunikasjon to ting. Det er en prosess ved hvilken informasjon eller budskap formidles
for å kontrollere avstander og mennesker. Og det er en prosess ved hvilken man
skaper en felles kultur. James W. Carey: Communication as Culture. Essays on Media and
Society, Routledge 1992, side 42-43.