«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 5 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 101
flertall. Her må vi huske at ytringsfrihet i første rekke er frihet for upopulære
ytringer. Ethvert flertall kan bli fristet til å forby ytringer som det selv misliker.
Derfor bør vår tids politikere kunne se at de kan ha behov for mekanismer til
beskyttelse mot dem selv – og iallfall mot flertall i fremtidige storting hvis sammensetning
og ambisjoner vi ikke kjenner. Det grunnkrav til demokratiske
samfunn om at dagens minoritet skal ha mulighet til å bli flertall, ivaretas best
hvis mindretallet sikres rett til å fremsette ytringer som flertallet misliker.
Grunnloven kan ikke gi noe absolutt rettsvern mot inngrep i ytringsfriheten
i en ukjent fremtid. I norsk intern rett vil et flertall som er tilstrekkelig
stort og venter lenge nok i siste instans kunne få det som det vil. Forsåvidt ligger
vernet først og fremst i differansen mellom ordinær lovgivningsprosedyre
og prosedyren for grunnlovsendring.
I Norge er denne differansen ikke dramatisk. Men i tilfelle politisk
uenighet om foreslåtte endringer vil skillet mellom simpelt (50 % pluss 1) og
kvalifisert (2/3) flertall lett kunne bli avgjørende. Kravet om at forslag først
kan vedtas etter neste valg gir en mulighet for ettertanke og modning som
reglene om hvordan ordinær lovgivning skal vedtas, ikke er like godt egnet til
å sikre. Reglene tar ikke bare sikte på å involvere det statsorgan (Stortinget)
som skal treffe formelt vedtak, men skal også gi den mulighet for publisitet og
debatt som følger av kravet om stortingsvalg mellom forslag og vedtak om
grunnlovsendring. Og de er meget godt egnet til å plassere ansvaret for
inngrep i de rettigheter som grunnlov beskytter, der de rettelig hører hjemme,
nemlig i Stortinget.
Av alle disse grunner er valget mellom grunnlov eller lov svært viktig i et
prinsipielt perspektiv. Også i praksis kan dette valget ha stor betydning for
rettsvernet for ytringsfrihet.
Den praktiske betydning av vernet kommer likevel an på utformingen av
grunnlovens bestemmelser. Skillet mellom «rettighet» og «deklarasjon» er
særlig viktig. Det er ikke grunn til å ta kategorisk avstand fra bruk av
Grunnloven for å målbære «et høytidelig og varig uttrykk for [prinsipper] som
det … er oppnådd en betydelig enighet om»; 178 de klareste eksempler av
denne typen finner vi som kjent i de relativt nye bestemmelser i Grl. §§ 110 flg.
Men bestemmelser av denne typen gir svakt eller overhodet intet rettsvern i
situasjoner der de aktuelle verdier eller prinsipper kommer under press. Hvis
hensikten er å beskytte ytringsfriheten mot inngrep gjennom ordinær lovgivning,
er altså ikke «proklamasjoner» i grunnlovs form tilstrekkelig.
Regulering i grunnlov vil heller ikke være tilstrekkelig til å sikre ytringsfriheten
et tilfredsstillende rettsvern. Det er også viktig å kjenne til mulighetene
for å se dem håndhevet i praksis. Også her kan bestemmelsenes utforming
ha stor betydning. Under ellers like forhold vil grunnlovens gjennomslagskraft
være større jo mer skarpt og presist den er utformet. Omvendt vil
skjønnsmessige ord og utrykk lett gi større rom for inngrep gjennom ordinær
lovgivning.
Betydningen av slike forhold henger igjen sammen med muligheten til å
få konflikter om grunnlovsvernets omfang prøvet for uavhengige domstoler,
og med den måte som grunnlovsbestemte grenser for lovgivernes handlefrihet
blir tolket på.
178.Innst. S. nr. 147 (1987-88) om den såkalte «samerettsparagrafen».