«Ytringsfrihed bør finde Sted»

More documents

Recommendations

Info

NOU 1999: 27 Kapittel 8 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 256 Spørsmålet om forbud mot bilde og annen identifisering av personer som framstilles som siktet eller tiltalt i åpen rett, jf. "Forbud mot visse sanne ærekrenkelser" i kap. 6.2.3.4, kan også sees i et slikt perspektiv. Dagens regler om offentlighet i rettspleie, senest revidert ved lov 1999/37, kjenner imidlertid to former for åpne rettsmøter – de med og de uten referatforbud. Vi står altså følgelig overfor et tilfelle av begrenset eller avgrenset offentlighet – en offentlighet som bare gjelder dem som fysisk er til stede på det aktuelle tidspunkt. Man kan da enten si at referatprivilegiet bare skal gjelder når det er foreligger lovlig referatadgang, eller man kan holde fast ved hovedprinsippet om at privilegiet gjelder ethvert referat fra offentlige kilder allmennheten selv kunne oppsøkt. Det siste synes mest riktig, sett hen til at begrunnelsen for privilegiet er en virkeliggjøring av allmennhetens informasjonskrav. At det refereres i strid med forbudet er et selvstendig forhold som ikke bør blandes sammen med innholdsansvar. Begrunnelsen over dekker derimot ikke ansvarsfrihet for korrekte referat fra kilder som ikke omfattes av allmennhetens informasjonskrav. Dette vil f. eks. si referat fra dokumenter unntatt fra offentlighet, som jo til tross for hemmeligholdet kan finne veien til potensielle referenter, intervjuer med myndighetspersoner og referat av dokumenter som bare pressen – ikke allmennheten – har krav på. 500 For disse tilfellene synes det også som hovedregel å være riktig med ansvarsfrihet for referent, men etter forholdene knyttet opp til en vurdering av sakens offentlige interesse m. m. Ut fra prinsippet om åpenhet og samfunnsdeltakelse vil allmennheten normalt ha nytte også av slik informasjon. Det kan også her vises til Tromsø-dommen fra Strasbourg. 501 Rapporten fra Lindberg var av Fiskeridepartementet unntatt offentlighet i medhold av offentlighetsloven § 6, 1. ledd nr. 5, som sier at «… rapporter og annet dokument om lovovertredelse» kan unntas offentlighet. EMD bemerker til dette at avisen ikke forbrøt seg mot regler om taushetsplikt. Det er ikke kommisjonens oppgave å gå i detaljer her, men vi vil generelt advare mot tilstander der allmennheten må nøye seg med å få vite at grove beskyldninger eller kraftige påstander er framsatt i saker av offentlig interesse, men der allmennheten ikke kan skaffe seg kunnskap om beskyldningenes innhold fordi ingen tør formidle dem offentlig av frykt for ansvar. 499.Tilsvarende begrunnelse synes også å dekke referatprivilegium fra åpne møter i privat regi, samt etter forholdene dokumenter med privat avsender framlagt for allmennheten. Dette vil ha betydning for medienes dekning av konflikter i næringslivet. Det er ikke ukjent at f. eks. aksjonærgrupper kan være i kraftig konflikt med hverandre, og mediene bør ansvarsfritt kunne formidle de beskyldninger som blir framsatt i en slik sammenheng, ikke minst når påstandene har offentlig interesse. 500.Jf. her f. eks. påtaleinstruksen § 22-7 for tiltalebeslutninger. Det bør ellers advares mot slike særrettigheter for pressen. Det var derfor i tråd med prinsippene kommisjonen her framhever, da Stortinget ved lov 1999/37 vedtok at retten til utskrift av dom i straffesak skal gjelde «enhver», jf. strpl. § 28, 2. ledd, og ikke, som foreslått av Kildevernutvalget i NOU 1988: 2, bare skulle være et informasjonskrav for «representanter for massemedier». 501.EMD Bladet Tromsø og Stensaas v Norge, dom 20. mai 1999, avsnitt 73.
NOU 1999: 27 Kapittel 8 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 257 8.2 Reaksjonssystemet, særlig ved injurier 8.2.1 Innledning Drøftelsene i dette avsnitt forutsetter at det er framsatt en ulovlig ytring. Da oppstår spørsmålet om hvorvidt og på hvilken måte det skal eller bør reageres av hensyn til den krenkede. Nåværende Grl. § 100, 2. pkt. forutsetter at straff kan bli ilagt. 502 Castberg uttaler at hensikten med denne bestemmelse har vært å fastsette betingelsene for at den som har latt trykke eller utgi et skrift, skal kunne trekkes strafferettslig til ansvar. 503 De grenser for straffelovgivningen som følger av grunnloven § 100, 2. pkt., antas å gjelde ikke bare for uttalelser i trykt skrift, men også uttalelser som fremkommer på annen måte. Andre reaksjonsformer kan ikke utledes av grunnloven direkte. Slike reaksjonsformer kan være erstatning, herunder oppreisning for ikke-økonomisk skade, mortifikasjon, inndragning og pålegg om kunngjøring av dom om en konkret ærekrenkelse. I Ytringsfrihetskommisjonens mandat er reaksjonssystemet tatt opp på følgende måte: «Særlig er det ønskelig at kommisjonen foretar en prinsipiell drøftelse i forholdet til vernet om enkeltmenneskets verdighet og integritet og injurievernet. Det bør f.eks. vurderes om vernet om den personlige integritet og æren overhodet bør skje innen strafferettens rammer, eller om man bør tilrå andre sanksjonssystemer.» Den prinsipielle drøftelse av den grunnlovsvernede ytringsfrihet har kommisjonen foretatt andre steder i utredningen. I dette avsnitt om reaksjonssystemet vil den prinsipielle avveining bare bli berørt dersom den kan antas å ha betydning for valg av reaksjonsform og reaksjonens størrelse for såvidt angår straff og erstatning (herunder oppreisning). 8.2.2 Kort historikk De reaksjonsformer man har idag på dette område, har med hensyn til detaljene gjennomgått en betydelig utvikling. Prinsippene har imidlertid ligget fast gjennom meget lang tid. Skeie 504 har en omfattende redegjørelse for den historiske utvikling helt tilbake fra våre eldste lover, herunder Magnus Lagabøters landslov. Skeie gjennomgår også bestemmelsene i Christian V's norske lov fra 1687 og straffeloven (kriminalloven) av 1842. Mæland 505 har en kortere historisk sammenfatning. Det fremholdes der at etter de eldste norske lover var privatboten den aktuelle reaksjon mot ærekrenkelser. Christian V's norske lov av 1687 hadde ingen lovbestemmelser som ga den krenkede økonomisk oppreisning eller erstatning, men erstatning ble likevel tilkjent i rettspraksis. 502.§ 100, 2. pkt. lyder: «Ingen kan straffes for noget Skrift, af hvad Indhold det end maatte være, som han har ladet trykke eller utgive, medmindre han forsætligen og aabenbare har enten selv vist, eller tilskyndet Andre til, Ulydighed mod Lovene, Ringeagt mot Religionen, Sædelighed eller de konstitutionelle Magter, Modstand mod disses Befalinger, eller fremført falske og ærekrenkende Beskyldninger mod Nogen.» 503.Frede Castberg: Norges statsforfatning, annen utgave, bind II, side 413. 504.Jon Skeie: Om ærekrænkelser efter norsk rett, Kristiania 1910. 505.Henry John Mæland: Ærekrenkelser, Bergen 1986, side 274.
Page 1 and 2:
Norges offentlige utredninger 1999:
Page 3 and 4:
NOU 1999: 27 Kapittel 1 «Ytringsfr
Page 5 and 6:
Page 7 and 8:
Page 9 and 10:
Page 11 and 12:
Page 13 and 14:
Page 15 and 16:
Page 17 and 18:
Page 19 and 20:
Page 21 and 22:
Page 23 and 24:
Page 25 and 26:
Page 27 and 28:
Page 29 and 30:
Page 31 and 32:
Page 33 and 34:
Page 35 and 36:
Page 37 and 38:
Page 39 and 40:
Page 41 and 42:
Page 43 and 44:
Page 45 and 46:
Page 47 and 48:
Page 49 and 50:
Page 51 and 52:
Page 53 and 54:
Page 55 and 56:
Page 57 and 58:
Page 59 and 60:
Page 61 and 62:
Page 63 and 64:
Page 65 and 66:
Page 67 and 68:
Page 69 and 70:
Page 71 and 72:
Page 73 and 74:
Page 75 and 76:
Page 77 and 78:
Page 79 and 80:
Page 81 and 82:
Page 83 and 84:
Page 85 and 86:
Page 87 and 88:
Page 89 and 90:
Page 91 and 92:
Page 93 and 94:
Page 95 and 96:
Page 97 and 98:
Page 99 and 100:
Page 101 and 102:
Page 103 and 104:
Page 105 and 106:
Page 107 and 108:
Page 109 and 110:
Page 111 and 112:
Page 113 and 114:
Page 115 and 116:
Page 117 and 118:
Page 119 and 120:
Page 121 and 122:
Page 123 and 124:
Page 125 and 126:
Page 127 and 128:
Page 129 and 130:
Page 131 and 132:
Page 133 and 134:
Page 135 and 136:
Page 137 and 138:
Page 139 and 140:
Page 141 and 142:
Page 143 and 144:
Page 145 and 146:
Page 147 and 148:
Page 149 and 150:
Page 151 and 152:
Page 153 and 154:
Page 155 and 156:
Page 157 and 158:
Page 159 and 160:
Page 161 and 162:
Page 163 and 164:
Page 165 and 166:
Page 167 and 168:
Page 169 and 170:
Page 171 and 172:
Page 173 and 174:
Page 175 and 176:
Page 177 and 178:
Page 179 and 180:
Page 181 and 182:
Page 183 and 184:
Page 185 and 186:
Page 187 and 188:
Page 189 and 190:
Page 191 and 192:
Page 193 and 194:
Page 195 and 196:
Page 197 and 198:
Page 199 and 200:
Page 201 and 202:
Page 203 and 204:
Page 205 and 206: NOU 1999: 27 Kapittel 6 «Ytringsfr
Page 255: NOU 1999: 27 Kapittel 8 «Ytringsfr
Page 307 and 308:
Page 309 and 310:
Page 311 and 312:
Page 313 and 314:
Page 315 and 316:
Page 317 and 318:
Page 319 and 320:
Page 321 and 322:
Page 323 and 324:
Page 325 and 326:
Page 327 and 328:
Page 329 and 330:
NOU 1999: 27 Kapittel 10 «Ytringsf
Page 331 and 332:
Page 333 and 334:
Page 335 and 336:
Page 337 and 338:
Page 339 and 340:
Page 341 and 342:
Page 343 and 344:
Page 345 and 346:
Page 347 and 348:
Page 349 and 350:
Page 351 and 352:
Page 353 and 354:
Page 355 and 356:
NOU 1999: 27 Vedlegg 1 «Ytringsfri
Page 357 and 358:
Page 359 and 360:
Page 361 and 362:
Page 363 and 364:
Page 365 and 366:
Page 367 and 368:
Page 369 and 370:
Page 371 and 372:
Page 373 and 374:
Page 375 and 376:
Page 377 and 378:
Page 379 and 380:
Page 381 and 382:
Page 383 and 384:
Page 385 and 386:
Page 387 and 388:
Page 389 and 390:
Page 391 and 392:
show all

«Ytringsfrihed bør finde Sted»

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?