«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 4 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 72
menheng med det spørsmål som er berørt ovenfor, nemlig om det ønskelige
mangfold bør baseres på mange enheter, eller på mangfold innenfor den
enkelte enhet. Det er også et spørsmål om den enkelte medieenhet bør ha en
egen identitet, eller om det er «tilstrekkelig» at man kan identifisere den
enkelte aktør eller aktørgruppe innenfor enheten. Spørsmålet er altså hvordan
arenaene bør være institusjonalisert for at det skal være mulig å identifisere
aktørene. En slik identifikasjonsmulighet er viktig for at leserene skal kunne
forholde seg selvstendig kritisk til informasjoner og kommentarer.
Spørsmålet er ikke lett besvart. Det synes imidlertid ønskelig å få noe klarere
forhold enn idag.
Kringkastingen har en egen historie som stiller problemet i relieff på en
noe annen måte. Man skulle kanskje tro at den, så lenge den var en offentlig
monopolinstitusjon, holdt seg sin funksjon som arena, eller kanal for de
mange, etterrettelig. Men det var ikke uten videre tilfelle. Tvertimot definerte
den seg som en aktør. Blant annet gjorde den til å begynne med en dyd av å
være noe helt annet enn den partibundne presse ved ikke å åpne opp for politiske
saker eller diskusjoner. Dens basis lå i folkeopplysningstradisjonen.
Identiteten var forsåvidt klar nok. Men denne tette kobling til folkeopplysningen
aktualiserte et annet problem. Selve ideen med folkeopplysning var å
skape myndige mennesker. Dette er noe av hensikten med skolen og klasserommet,
slik vi har vært inne på. Men når dette prosjekt utvides ut over barneog
ungdomspublikumet, og det offentlige rom konstrueres som et klasserom,
perverteres prosjektet til noe paternalistisk eller umyndiggjørende. Det er intet
spesielt demokratisk ved klasserommet. (Kfr. ovenfor om utdannelse og pedagogikk).
NRK så seg altså opprinnelig ikke som en selvstendig aktør med sin
egen dagsorden. Kringkastingens historie demonstrerer at det offentlige ikke
uten videre opererer som en garantist for mangfold. Her kunne man kanskje
anvendt «sensur»-begrepet.
Nå fikk politikken og meningsutvekslingen raskt sin plass, som vi har sett.
Det skyldtes press fra de politiske partier som den offentlige kringkasting
hadde vanskeligheter med å stå imot. Det paternalistiske drag ble også etterhvert
brutt ned. Men det var først ved monopolets oppløsning at det ble åpnet
for et reelt mangfold. Den ubundne presse og de mangfoldige etermedier har
etterhvert nærmet seg hverandre.
Det er av den største viktighet for ytringsfriheten at kanalene ut til det
offentlige rom er strukturert slik at det sikres god informasjon, et mangfold av
ytringer og meningsbrytninger. I denne sammenheng står det vi har kalt
«redaktørfunksjonen» sentralt. I siste instans må det påhvile kollektivets
organ, det offentlige, å legge til rette for at det eksisterer et institusjonelt
grunnlag for offentlig meningsutveksling. Tilrettelegging kan skje gjennom
reguleringer og støtteordninger og direkte initiativer av forskjellig slag. Et viktig
element i denne tilrettelegging er altså institusjonaliseringen av kanalvokterenes
eller redaktørenes reelle og formelle ansvar, jf. "Medielovgivning" i
kap. 5.5 og kap. "Hensyn for og mot eneansvar" i 8.1.3.
126.Problemet ble drøftet av Hans Erik Matre i et foredrag for Ytringsfrihetskommisjonen,
«Hva er «journalismen?» under åpent møte 10. september 1997. Han mente mediene nå
var blitt seg bevisst problemet.