«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 3 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 54
tiv,»den mangler et bestemt positivt Støttepunct«». 91 Men det var altså først
ved Jægers bok at problemet endte i rettssalen.
Jæger mente seg å være en ytringsfrihetens forkjemper. Han forsøkte å
mobilisere Sars for sin sak: «hvorfor har De ikke reddet pressefriheden i
Norges land i det øieblik, da det simpelthen beroede paa Dem at redde
den…?» Bortsett fra at han overvurderte Sars? makt, var det grunner for at så
mange, selv blant de progressive krefter, nølte med å gå i bresjen for Jæger.
Jonas Lie og Arne Garborg gjorde det, i trykkefrihetens navn. Men den kjente
redaktør O. Thommesen i Verdens Gang gjorde det f. eks. ikke. Han gikk derimot
ut i et heftig forsvar for Krohg. Årsaken til dette var at det, som Halvor
Fosli skriver, var en grunnleggende forskjell mellom Jæger og Krohg. Krohg
var en moralist som skildret syndens uhyggelige følger, mens Jæger tvertimot
skildret moralens «forferdelege og forkrøplande konsekvensar». Dette var på
en helt annen måte en krenkelse av samfunnsordenen. Denne amoralitet ledet
ham ut i et annet utilgivelig overtramp, som ikke kom så klart frem i
rettssaken, men som sannsynligvis spilte en rolle for den isolasjon han ble
utsatt for. 92 Jæger brukte lett identifiserbare levende modeller og refererte
hensynsløst fra private samtaler. Dermed krenket han en grense som selv for
de mest progressive burde være ukrenkelig, grensen mellom den offentlige
og den private sfære.
Det som skjedde etter det store rabalder omkring Jæger og Krohg i 80årene,
var mye av det samme som skjedde innenfor det vitenskapelige felt, kollisjonen
mellom kunstens frihet og samfunnsmoralen ble langt på vei løst ved
at litteraturen, som kunsten forøvrig, ble skilt ut som et eget felt, det vil si at
den i stor grad kom til å bli sett på som noe som ikke vedkom moralen og politikken.
Helt løst ble problemet dog ikke. Det er karakteristisk at samfunnet har
hatt vanskelig for helt å forholde seg til de kunstneriske ytringer som prøver
ut grensene for det tillatelige på moralens område. Vi ser det demonstrert med
Mykle-saken i 1957 og med Bjørneboe-saken i 1966. Agnar Mykle ble anklaget
ifølge utuktsparagrafen, strl. § 211, for sin bok Sangen om den røde rubin. Han
ble frifunnet i Høyesterett, mens Bjørneboe ble dømt etter samme paragraf for
sin bok Uten en tråd.
Tilsvarende vanskelig har kunsten hatt for å forholde seg til sin sosiale
rolle, idet den i stor grad har isolert seg samtidig som iallfall deler av den har
insistert på å kunne provosere, kfr. forrige kapitel om kunstneriske ytringer.
Det er mulig å se på disse gjensidige problemer kunsten og samfunnet har når
det gjelder å forholde seg til hverandre, som noe positivt. Hovedpoenget er
imidlertid at etter konfrontasjonene mot slutten av forrige århundre har kunsten
nydt en stor grad av frihet til å bruke de uttrykk den måtte ønske. Og i
dag er en ny Mykle-sak lite sannsynlig.
«Den skjellsettende ekspansjonen i moderne norsk pressehistorie starter
mot slutten av 1870-årene og endte foreløpig i 1920,» skriver Høyer. Det
gjelder i første rekke den kvantitative ekspansjon. Det samme tidsrom viser
imidlertid også store endringer i pressens måte å fungere på. Bladkulturen og
den litterære kultur hadde sammen dannet et publisistisk felt. Parallelt med
91. Linneberg, op. cit. side 177.
92. Halvor Fosli: Kristianiabohemen, Det Norske Samlaget 1994, side 356, 363 og 383-4. Fosli
siterer psykiateren Henrik A. Th. Dedichen: «Hans begreper om moral var høist
forunderlige. Privatlivets fred krenket han med en selvfølgelighet som ikke kjente
grenser, og de som har lest hans i Frankrike utgitte bøker, vil vite at uridderligere kan en
mann ikke fare frem…» side 194.