«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 6 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 196
ten af revolutionære Handlinger under visse Eventualiteter osv hører da ikke
hid.» 377
I forarbeidene drøftes det videre om det egentlig er behov for en slik
bestemmelse. Det vises til at slike ytringer direkte kan rammes som straffbart
forsøk på overtredelse av den lov som forbyr handlingen det oppfordres til.
Mot dette, og dermed som begrunnelse for bestemmelsen, heter det at slike
oppfordringer ofte fremkommer uten at de er alvorlig ment. Taleren oppfordrer
folket til opprør, men uten å gjøre regning med at den blir etterkommet.
«Det har været om at gjøre at give et Bravurnummer til bedste og stille sin
Tapperhed til skue; men man har ikke ment, at de ildfulde Ord skulde fænge.
Er Ordene fremført offentlig, bør man imidlertid uden Hensyn hertil sikre sig,
at de rammes af Straf, da de ialfald indeholder en grov Forhaanelse af den
offentlige Myndighed og en Fare for den almindelige Fred.»
Synet på riktigheten og nødvendigheten av å kritisere offentlig myndighet
har endret seg siden 1902. Det straffverdige i «forhånelse av offentlig myndighet»
er derfor ikke lengre det samme – noe som etter kommisjonens mening
svekker behovet for både strl. § 94, 2. ledd nr. 1 og strl. § 140. 378
Strl. § 95, 1. ledd setter straff for å forhåne en fremmed stats flagg eller riksvåpen,
dvs. at forbudet retter seg mot symbolske ytringer. I praksis har
bestemmelsen flere ganger ført til domfellelse for brenning av fremmede
staters flagg. Bestemmelsen er interessant, ikke minst fordi den viser at
Norge her har valgt en annen løsning enn det som ble resultatet i US Supreme
Court i en meget omtalt amerikansk sak (Texas v Johnson, 1989). Flaggbrenning
ble da funnet å være en ytring beskyttet av the First Amendment. 379
Bestemmelsen gir dessuten uttrykk for et syn på forholdet mellom stater
som ble forlatt i og med Den 2. verdenskrig. Paradigmeskiftet knyttes til president
Franklin Roosevelt, som i sin tale om rikets tilstand («State of the Union
address») i 1941 presenterte en visjon for den internasjonale orden etter krigen.
Her ble ytringsfriheten løftet fram som det primære og sentrale:
«In the future days which we seek to make secure, we look forward to
a world founded upon four essential freedoms. The first is freedom of
speech and expression – everywhere in the world»
Den tidligere oppfatning hadde vært at ytringsfrihet kunne skade, ja, til og
med sette over styr, den internasjonale freden, og at ytringsfriheten derfor
måtte begrenses nasjonalt av internasjonale grunner. I mellomkrigstiden var
det vanlig at statene, i traktater som primært skulle sikre mellomstatlig
vennskap, forpliktet seg til å forby sine undersåtter å framsette ytringer som
kunne sette vennskapet i fare. F. eks. het det i kringkastingskonvensjonen 380
fra 1936 at statene skulle forby kringkastingssendinger som «ved usanne
utsagn kan skade en god internasjonal forståelse..». Det nye paradigmet antok
derimot at trusselen mot den internasjonale fred nettopp kom fra stater der
377.Udkast til Almindelig borgerlig Straffelov for Kongeriget Norge, II. Motiver, 1896 (SKM)
side 143.
378.Se nærmere om «øvrighetsstaten» og dens gradvise avvikling i "Øvrighetsstaten
undergraves og ytringsfriheten utvides" i kap. 3.6.
379.Hadde Johnson derimot vært tiltalt for forurensning eller andre bestemmelser som ikke
rettet seg mot flagget som sådan, men mot skadelige/uønskede følger av brenning i sin
alminnelighet på offentlig sted, ville han trolig blitt dømt, jf. Justice Antonin Scalia i tale til
kommisjonen 29.9.97.
380.The International Convention Concerning the Use of Broadcasting in the Cause of
Peace, Genève 23. september 1936, ratifisert også av Norge.