«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 2 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 33
ment å skulle være overordnet og formidlende mellom de andre felt eller rom
i offentligheten. Tendensen har imidlertid vært at også politikken har fått sine
egne ytrings- og argumentasjonsformer spesifikke for nettopp politikken.
Forsåvidt kan vi snakke om en utdifferensiering også av et politisk felt. En
bekymring i denne sammenhengen kan være at den rasjonalitetsgaranti som
lå i det opprinnelige utspring fra den vitenskapelige kommunikasjonsform
svekkes. En ofte fremført kritikk går således ut på at den politiske tale er blitt
så full av strategiske ytringer, det er ytringer der ytringenes virkning tillegges
relativt stor vekt i forhold til deres innhold. Dette strategiske aspekt kan være
grunnen til at så mange føler avstand til den politiske tale.
Det spesielle vern for politiske ytringer ble nylig drøftet i domspremissene
for den såkalte Kjuus-kjennelsen i Høyesteretts plenum 29. november 1997.
Tiltalte, Jack Erik Kjuus, hadde som leder for det politiske parti Hvit Valgallianse
distribuert partiets valgprogram der det blant annet het at adoptivbarn
fra utlandet måtte steriliseres om de ønsket å bo i Norge. Det samme gjaldt
«den fremmede parten» i blandede parforhold og deres felles barn. Kjuus ble
dømt for overtredelse av straffeloven § 135 a («rasismeparagrafen»), mens et
mindretall på fem dommere stemte for frifinnelse. Strl. § 135 a vil bli drøftet
nedenfor ( "Hatefulle ytringer («rasismeparagrafen»)" i kap. 6.3.3.4 Hatefulle
ytringer). Poenget i denne sammenheng er å påpeke at såvel flertall som mindretall
la til grunn at politiske ytringer hadde et spesielt vern ved Grunnlovens
bestemmelse om «frimodige Ytringer om Statsstyrelsen». Men i avveiingen
mot «rasismeparagrafen» kom man altså til ulike resultater. De politiske
ytringers spesielle vern var det dominerende argument for mindretallets
votum, idet det fant at dette vern måtte slå igjennom til tross for at de tiltak
som ble foreslått «i vesentlig grad strider mot grunnleggende rettsprinsipper».
Poenget var at det ikke dreide seg om oppfordring til ulovlig handling,
men altså om politiske ytringer. I realiteten vil det i denne sammenheng si at
det dreide seg om et lovforslag som ikke kunne gjennomføres uten «tilstrekkelig
oppslutning i folket». Her ser vi hvordan et ikke ubetydelig mindretall
i Høyesterett går langt i å ville tillate sterkt provoserende ytringer som
må formodes å bryte klart med den almene moral, når ytringene fremsettes i
en politisk kontekst.
Politiske ytringer bør være argumenterende, informerende og appellerende.
Den politiske kommunikasjon bør også være almen i den forstand at
den bør kunne «oversette» fra diskursene i de forskjellige utdifferensierte felt,
slik som det vitenskapelige, det kunstneriske, det religiøse, de forskjellige
profesjonelle felt osv. Bekymringen må være at den politiske samtale ikke
makter dette. Politikken tenderer mot selv å bli et utdifferensiert felt med sin
egen diskurs, det vil si sin egen måte å tenke og snakke om virkeligheten på.
Tendensen til strategiske ytringer (som er minst like bekymringsfull som tendensen
mot manipulatoriske ytringer) kan være en del av dette mønster. Det
er bare snakk om tendenser, men det kan være grunn til å rette oppmerksomheten
mot de institusjonelle forutsetninger for å sikre en offentlighet og en
politisk meningsutveksling som virkelig kan formidle mellom de forskjellige
felt.
2.3.5 Kunstneriske ytringer
På samme måte som vitenskapen er også kunsten blitt et eget autonomt felt.
Den har en uklar rettslig beskyttelse. I 30-årene kunne således en av våre
fremste jurister si at Grunnlovens «§ 100 er ikke satt der for å beskytte kun-