«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 3 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 51
joner ikke var det beste. Opposisjonen skulle disiplineres i overensstemmelse
med øvrighetsstatens krav om lydighet. Bare det at noen tok på seg å prøve
den nye ytringsfrihets grenser, demonstrerer imidlertid den spenning vi har
kunnet henvise til mellom den tradisjonelle øvrighetsautoritet og den nye
borgerlige frihet.
Antallet aviser hadde en meget sterk vekst spesielt fra 1830-årene av. 81
Like viktig er det at vi under den kaotiske overflate som Hansen beskrev og
som Hielm og Soelvold forsåvidt er en del av, ser elementer av en utvikling
mot det vi kan kalle en mer profesjonell presse. Der var, som Svennik Høyer
skriver, «tilløp til en mer prinsipiell og systematisk redaksjonell linje i noen
aviser» før 1850. Han fremhever særlig den konsekvensrike konkurranse fra
1830-årene av mellom de to ledende opinionsorganer, Morgenbladet og Den
Constitutionelle. Her finner vi «begynnelsen på den moderne opinionsjournalistikken»,
altså en kritisk kommenterende journalistikk. 82 Vi kan si at ved
denne autonomisering av pressen kunne ytringsfriheten bli mer systematisk
tatt i bruk.
Det kan argumenteres for at det viktigste område av den nye offentlighet
var den litterære offentlighet. Sars karakteriserte, som vi har sett, Norge i forrige
århundre som et «poetokrati» der dikterne ble de viktigste fortolkere av
virkeligheten og kommentatorer av utviklingen. Wergeland og Bjørnson var
for Sars de to store høvdingskikkelser. De bidro kanskje mer enn noen annen
i skapelsen av den nasjonale identitet, og ble således førende i hele det store
dannelsesprosjekt. Det er karakteristisk at det litterære felt ikke er så klart
utskilt fra det politiske, særlig ikke i Wergelands-tiden. Dikteren og samfunnskommentatoren
glir over i hverandre i disse skikkelser. Selv om man
kan se tydelige tendenser til skillet mellom kunsten for de mange og kunsten
for de få, er ambisjonen i dannelsesprosjektet å oppheve skillet. Idealet er den
gode kunst for massene.
Den nære sammenheng mellom utviklingen av de periodiske skrifter, særlig
avisene, og litteraturen og kunsten er også karakteristisk. Skjønnlitteraturen
ble ofte publisert som føljetonger i bladene og nyheter om litteratur var
viktige nyheter. Kritikken var også en viktig del av avisstoffet. Som Arild Linneberg
skriver: «Den moderne ekspansjonen av bladkulturen er ekspansjonen
av en litterær kultur og en viktig del av moderniseringsprosessen. Den
konstituerer en publisistisk offentlighet, etablerer et nytt og stort publikum –
både politisk og litterært.» 83
Det litterære felt har alltid vært et felt med spesielt stor grad av ytringsfrihet.
Grunnen er naturligvis at det er basert på fiksjon, og at selv ganske
direkte samfunnskommentarer kan skjules i fiksjonens form. Vi har også kunnet
påpeke den spesielle funksjon litteraturen har hatt i det borgerlige samfunn
ved at man ved fiksjonen kan «offentliggjøre det private». Men dertil
kommer den spesielle historiske rolle litteraturen kom til å spille i det borgerlige
dannelsesprosjekt. Dette ga frihet og autonomi til feltet. Det synes kort
sagt som om den litterære offentlighet ble den offentligheten der ytringsfriheten
kunne realiseres først og i størst omfang. Det ble i realiteten en beskyttet
sfære, og førende også når det gjaldt å fremme en politisk kommunikasjon,
81. Svennik Høyer: Pressen mellom teknologi og samfunn, Universitetsforlaget 1995, side
176.
82. Ibid. side 198 og 206 f.
83. Linneberg, op. cit. side 67.