«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 6 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 204
France, Israel and other countries, which may have the effect of making
their messages of hate more acceptable to a broader audience.
Det som her sies er at lovbestemmelser som begrenser ytringer i det
offentlige rom, kan, ved å unndra de rasistiske ytringer den offentlige kritikk,
virke i retning av en større utbredelse av rasistiske holdninger. Det virker ikke
nødvendigvis på denne måten i alle sammenhenger. Det må imidlertid nevnes
for å understreke hvor kompliserte samfunnsprosesser vi her står overfor. I en
slik situasjon må man vokte seg for enkle løsninger og symbolske markeringer
uten videre effekt. Er det mulig å bekjempe diskriminerende holdninger
gjennom offentligheten, vil det være å foretrekke fremfor strafferettslige
sanksjoner. Det er viktig å opprettholde samtalen. I den grad rasistene
bringes til taushet eller går under jorden, vil også mye av den antirasistiske
argumentasjon forstumme og den antirasistiske bevisstgjørelse svekkes.
Det er et sentralt poeng for kommisjonen at jo bedre det offentlige rom er
utbygget ved de forskjellige institusjoner, jo større ytringsfrihet kan man ha,
idet det er det institusjonelle system som skal garantere at ytringsfriheten virkelig
fungerer korrigerende og anstendiggjørende. Det er videre et forutsetning
for kommisjonens vurderinger at vi i Norge har et institusjonelt godt
utbygget offentlig rom. Det vil si at vi normalt kan koste på oss en relativt stor
grad av ytringsfrihet. Når det gjelder endel av de aktuelle områder slik som
rasediskriminerende holdninger eller diskriminering av homofile, er det også
grunn til å hevde at offentligheten fungerer rimelig godt. Det er relativt stor
oppmerksomhet om slike holdninger og ytringer, og de vil normalt bli møtt
med kritikk i skole og offentlighet. Det betyr ikke at det ikke finnes rasisme
eller diskriminerende holdninger her i landet. Det er tvert i mot grunn til å
hevde at det representerer et stort problem. Men spørsmålet er hvilke motforholdsregler
som er adekvate. Hva vinner man ved strafferettslige sanksjoner
mot ytringer? – og hva taper man?
Det er mulig at noe kan vinnes. For det første har vi ingen garanti for at
den offentlige korrigering fungerer på alle områder i overensstemmelse med
de refererte idealer. Det er alltid en fare for uheldige følger av fri agitasjon for
diskriminerende holdninger i retning av en mer almen utbredelse av slike
holdninger. Og dette gjelder selv om det ikke er noen oppfordring til, eller
noen direkte fare for ulovlige handlinger. Om ikke annet, så kan det altså være
gode grunner for å ha en lovbestemmelse som kan fungere som en slags
beredskap overfor agitatoriske fremstøt. Det innebærer at det i premissene
må gjøres klart at det ikke er tilfeldige uttalelser det er meningen å ramme,
men mer systematisk diskriminering ved gjentatte ytringer.
Det kan også argumenteres for at ærekrenkelsesaspektet eller hensynet
til personvernet gir argumenter for strafferettslige sanksjoner i noen grad
uavhengig av om den korrigerende offentlighet fungerer eller ikke (og
uavhengig av om ytringen kan være handlingsutløsende eller ikke). I den
såkalte Kjuus-kjennelsen i Høyesterett på grunnlag av § 135 a, er den fellende
dom blant annet basert på at det forelå en kvalifisert krenkelse. 400 Ser vi i
denne sammenheng bort fra eventuell skadelig handlingsutløsning, er det
snakk om en avveining mellom to legitime hensyn, på den ene side hensynet
til korrigering som forutsetter at de diskriminerende holdninger kommer til
uttrykk, og på den annen, hensynet til et renslig offentlig rom der enhver kan
400.Høyesteretts kjennelse 28. november 1997 (Rt 1997/1821). Det mindretall som stemte
for frifinnelse hadde samme fortolkning på dette punkt.