«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 6 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 169
verninteressene må imidlertid veies opp mot de reelle mothensyn, som er
allmennhetens krav på riktig informasjon, og det prinsipielle utgangspunkt
at man ikke kan straffes for å snakke sant. Problemet glipper om
man her anser det for tilstrekkelig å veie personvernet opp mot allmennhetens
påståtte kikkermentalitet eller kommersielle mediers profittønske.
Vår presisering av at straffeforfølgning foregår i det offentlige rom og er
offentlige handlinger kan oppfattes som et brutalt standpunkt overfor de
personene dette gjelder. Det brutale ligger imidlertid i første rekke i at
straffeforfølging finner sted – ikke i at dette utløser legitim allmenn interesse.
I ettertid har riktig nok flere personer, som under stor offentlig oppmerksomhet
har vært siktet for straffbare handlinger, sagt at den
offentlige oppmerksomheten, slik denne kom til uttrykk gjennom pressens
artikler, var en større personlig belastning enn handlingene foretatt
av påtalemakten, domstolene og fengselsvesenet. Man må likevel ha klart
for seg at allmennhetens interesse er en refleks av den offentlige straffeforfølgningen
– og ikke omvendt.
Møtet med samfunnets tvangsmakt kan være sjokkartet og brutalt for de
fleste siktede og deres nærmeste familie – og et ønske om reformer i mer
hensynsfull retning kan forstås. Det finnes tragiske eksempler på at høyt
respekterte personer har tatt sitt eget liv samme dag eller umiddelbart
etter at straffeforfølgning er innledet. Man kan imidlertid ikke forby mediene
å bringe ut informasjon om slike arrestasjoner – med identifisering
gjennom navn eller posisjon når det er relevant sammenheng mellom
posisjon og de mulige straffbare handlingene. Et eventuelt slikt forbud vil
i neste omgang føre til at allmennheten nektes legitim innsikt i et saksforhold
av offentlig interesse.
I tillegg til å være et problematisk inngrep i medienes klassiske ytringsfrihet,
kan slike forbud også krenke allmennhetens informasjonskrav. Det
såkalte referatprivilegiet – som er av stor betydning for medienes formidling
fra bl. a. rettslivet – er begrunnet i at publikum ikke selv har praktisk
mulighet til å være tilstede i alle åpne fora, men er avhengige av mediene
som mellommenn.
Det er brutalt når mennesker tar sine liv fordi det sosiale fallet blir for
stort. Og det kan noen ganger være riktig at saken ville fått en annen
utgang om allmennheten hadde blitt holdt utenfor. Men det holder ikke
som begrunnelse – allmennhetens rett på informasjon må normalt gå
foran selv når dette kan gi fatale personlige følger. Reformer med sikte på
mer hensynsfull forfølgning kan derfor ikke inkludere et generelt forbud
mot identifisering.
3. Det tredje argumentet er pressens egen praksis på området. Det er vanskelig
å være enig i at vi her står foran en identifiseringspraksis som
påkaller lovgivning. Den gjeldende presse-etiske holdning finnes i
uttalelser fra Pressens Faglige Utvalg (PFU) og Vær Varsom Plakaten pkt.
4.7, siste setning: «Avstå fra identifikasjon når dette ikke er nødvendig for
å tilfredsstille berettigede informasjonskrav». 315 Vi kan ikke se at
organene underlagt selvdømmeordningen i PFU avviker vesentlig fra
dette.
314.Dette er imidlertid sjelden tilfelle når straffesaken gjelder overtredelse av politisk
omstridte forbud, f. eks. tiltale mot bønder for felling av fredet rovvilt og tiltale for sivil
ulydighet i forbindelse med miljøinngrep.