«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 6 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 166
lovendring, men det synes ikke absolutt påkrevet sett hen til den status praksis
fra Strasbourg har som rettskilde i norsk rett. Det kan derfor anføres at et
operativt skille mellom faktapåstander og verdivurderinger allerede må være
en del av norsk rett, jf. § 3 i lov 1999/30 om styrking av menneskerettighetenes
stilling i norsk rett (menneskerettsloven). 305
Etter vårt forslag til ny Grl. § 100, 2. ledd vil den nåværende likebehandling
av fakta og vurderinger ikke kunne videreføres. Et forbud mot subjektive verdidommer
(vurderinger) lar seg vanskelig forene med demokratiargumentet
og individets frie meningsdannelse. På den ene siden er det ønskelig at det
enkelte mennesket har en rettslig beskyttelse mot usanne, negative påstander
om faktiske forhold rundt sin person, kastet fram forsettlig og i uaktsomhet.
Men på den andre siden bør den enkelte ikke kunne gis rettslig beskyttelse
mot at andre mennesker har negative oppfatninger. De vurderinger andre gir
av min karakter og mine handlinger på bakgrunn av tilnærmet korrekte kjensgjerningene,
må jeg leve med uten rettslig vern. 306 I et demokrati må borgerne
ha frihet til å vurdere ulike forhold ulikt, så mens en politiker for noen er
landets redning, er vedkommende for andre jevngod med en landsforræder.
Som vist i "Makt og ytring" i kap. 3.1 bør autoritative fortolkninger av virkeligheten
være et fremmedelement i et moderne samfunn.
Nøkkelen til dette er imidlertid at premissene gjøres kjent eller allerede er
kjent, slik at mottakerne av ytringene – opinionen – selv kan ta stilling til om
de er enig i den oppsummerende vurderingen eller ikke. Kommisjonen legger
til grunn at urimelige konklusjoner ikke vil finne fotfeste hos det store flertall
i folket, og at dette er det beste vern som kan tilbys.
Man må finne seg i å slåss om opinionen. Dersom man ikke vinner dens
gunst gjennom argumentasjon, bør det ikke være mulig å gå til domstolene og
be om et annet resultat.
Innføringen av et skille mellom fakta og vurderinger vil redusere behovet
for å bruke rettsstridsreservasjon som grunnlag for frifinnelse. Det er i seg
selv et gode. 307 Skillet mellom fakta og vurdering vil imidlertid ikke avskaffe
rettsstrid som vilkår i injurieretten – manglende rettsstrid vil fortsatt kunne
være en nødutgang i andre sammenhenger.
Sammen med kravet om at ingen kan straffes for påstander framsatt i aktsom
god tro, som etter det skillet som her er drøftet bare vil få betydning for
faktapåstander, mener vi å ha pekt ut retningen mot et friere ordskifte, i tråd
305.§ 3 lyder: «Bestemmelsene i konvensjoner og protokoller som er nevnt i § 2 skal ved motstrid
gå foran bestemmelser i annen lovgivning.»
306.I et liberalt demokrati, der ytringsfrihet råder, bør slike spørsmål ikke avgjøres av den
juridiske institusjon. De bør overføres til den opplyste offentlige debatt, samtidig som det
sivile samfunns institusjoner (for oppdragelse, utdannelse og forskning) bidrar til å danne
og utdanne borgerne som deltar i denne debatten, jf. "Autonomiprinsippet («Individets
frie Meningsdannelse»)" i kap. 2.2.2. Således bør subjektive personkarakteristikker
og sære meninger ikke være gjenstand for rettslige sanksjoner; de bør prøves ut i ly
av ytringsfriheten i den offentlige samtale og i forhold til institusjonene i det sivile samfunn.
Dumme og uholdbare ytringer som ikke tilskynder til iverksettelse av ulovlige handlinger,
bør ikke sanksjoneres juridisk; slike ytringer bør prøves i forhold til
institusjonene for offentlig samtale og for opplysning og forskning. Et eksempel: Det å
benekte utrydningsleirenes eksistens i Det tredje riket bør i seg selv ikke forbys rettslig;
slike ytringer, om gyldighetsspørsmål, sanksjoneres gjennom åpen diskusjon og forskning,
ikke ved domstolene.
307.Jf. Alf Ross: Virkelighed og Gyldighet i Retslæren, København 1934, side 356 som mener
lovgiver griper til begrepet rettsstrid når det er vanskelig å finne andre mer presise
begrep. Her er slike hjelpebegrep funnet.