Protesten_no

Protesten
alteret som et frivillig offer - et symbol på at Guds Sønn skulle ofres. Der var velsignelsens
pakt, løftet om Messias, blitt stadfestet for de troendes far. Der hadde flammene fra
offerbålet på Ornans treskeplass steget opp mot himmelen og holdt tilbake dødsengelens
sverd - et symbol på Frelserens offer og midlertjeneste for syndige mennesker.
Gud hadde aktet Jerusalem høyere enn verden for øvrig. Han hadde «utvalgt Sion» som
sin bolig. Der hadde profeter i uminnelige tider forkynt varsel og dom. Der hadde prestene
svingt røkelseskaret, og røkelsen hadde steget opp til Gud sammen med folkets bønner. Der
hadde de hver dag ofret blod av lam som var slaktet - symbolet på Guds lam. Der hadde
Herren vist seg i herlighetsskyen over soningsstedet (nådestolen). Der stod den gåtefulle
stigen som var bindeleddet mellom jorden og himmelen, der englene gikk opp og ned. Slik
fikk menneskene adgang til Det aller helligste. Hadde Israel som et folk vært tro mot
Herren, ville Jerusalem til evig tid ha vært Guds utvalgte by. Men historien om dette
privilegerte folket vitnet om frafall og opprør. De hadde stått imot Guds nåde, misbrukt
privilegiene og forspilt anledningene.5
Israel hadde «spottet Guds sendebud, foraktet hans ord og holdt hans profeter for narr».
Likevel hadde han vært for dem «en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på
miskunn og sannhet». Til tross for at de gang på gang hadde forkastet ham, hadde han
fortsatt prøvd å tale dem til rette. Gud hadde vist dem mer ømhet og kjærlighet enn en
omsorgsfull far. Han «sendte dem advarsler sent og tidlig gjennom sine sendebud; for han
ville skåne sitt folk og sin bolig».6 Da advarsler, formaninger og irettesettelser ikke hjalp,
sendte han sin aller beste gave, ja, han gav dem hele himmelen i denne gaven.
Gud sendte sin Sønn for å tale den forstokkede byen til besinnelse. Kristus hadde selv
ført Israel ut av Egypt. Han hadde drevet hedningefolkene ut foran dem. Han hadde plantet
dem som et godt vintre «i en fruktbar bakke». Hans omsorg hadde vært som et gjerde
omkring dem, og han hadde sendt sine tjenere for å gi dem næring. «Hva var det mer å gjøre
med hagen som jeg ikke alt hadde gjort?» utbryter han. «Nå ventet han å høste gode druer,
men besk var frukten den bar,»7 Likevel håpet han å finne frukt. Derfor kom han selv til
vingården i håp om å redde den fra å bli ødelagt. Han gravde rundt vintreet, beskar det og
stelte med det. Han arbeidet utrettelig på å redde vingården som han selv hadde plantet.
I tre år hadde lysets og herlighetens Herre gått inn og ut blant sitt folk. «Han gikk
omkring overalt og gjorde godt og helbredet alle som var underkuet av djevelen.» Han
trøstet dem som var nedbrutt, og frigjorde fanger. Han gav de blinde syn, fikk de halte til å
gå og døve til å høre. Han helbredet spedalske, gav de døde liv og forkynte gledesbudskap
for de fattige. Til alle lag av folket lød den vennlige innbydelsen: «Kom til meg, alle dere
som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile.»
Selv om de gjengjeldte godt med ondt og kjærlighet med hat, fortsatte han trofast å øve
barmhjertighet. Aldri ble noen avvist. Som en hjemløs vandringsmann måtte han holde ut
fattigdom og forakt. Han levde for å hjelpe menneskene, lindre nøden blant dem, og tryglet
7