Protesten_no

Protesten
dem... barna hun har født. Fordi hun mangler alt, spiser hun dem i hemmelighet, i den
trengsel og nød som fienden fører over deg i byene dine.»
De romerske offiserene prøvde å skremme jødene til å overgi seg. De som satte seg til
motverge når de ble tatt tilfange, ble pisket, pint og korsfestet foran bymurene. Hver dag
måtte hundrevis bøte med livet. Disse fryktelige skjenselsgjerninger fortsatte til det var reist
så mange kors i Josjafats dal og på Golgata at det var nesten umulig å bevege seg mellom
dem. Dette var den redselsfulle oppfyllelsen av den fryktelige dommen som de hadde uttalt
over seg selv da de stod foran Pilatus: «La hans blod komme over oss og over våre barn.»
Titus ville ha gjort slutt på redslene og spart byen fra å bli fullstendig ødelagt. Da han så
de døde som lå i hauger i dalskråningen, ble han skrekkslagen. På toppen av Oljeberget stod
han som tryllebundet og stirret ned på det praktfulle templet, og han gav ordre om at ikke en
eneste stein i det måtte røres. Før han prøvde å erobre denne festningen, kom han med en
inntrengende oppfordring til jødenes ledere om ikke å tvinge ham til å besudle det hellige
stedet med blod. Dersom de ville gå med på å møte ham i kamp på et annet sted, skulle
ingen romer krenke det hellige templet.
Josefus rettet selv en glødende appell til jødene og bønnfalt dem om å kapitulere for å
redde seg selv og byen og helligdommen. Men han ble møtt med bitre forbannelser. Mens
han gjorde et siste forsøk på å mane dem til besinnelse, skjøt de piler etter ham. Jødene
hadde avvist de inntrengende oppfordringer fra Guds Sønn. Ett hvert forsøk på å overtale
dem, gjorde dem bare mer oppsatt på å stå imot til siste slutt. Alt Titus gjorde for å redde
templet, var forgjeves. En som var større enn han, hadde sagt at det ikke skulle bli stein
tilbake på stein.
Den blinde tross som jødenes ledere viste, og de avskyelige forbrytelser som ble begått
inne i den beleirede byen, vakte avsky og harme hos romerne. Til slutt bestemte Titus seg
for å storme templet, men om mulig skåne det fra å bli ødelagt. Men ordren ble ikke fulgt.
Etter at han om kvelden hadde trukket seg tilbake til teltet, rykket jødene ut fra templet og
angrep soldatene utenfor. I kampens hete kastet en av soldatene en brannfakkel inn gjennom
en åpning i porten. Like etter stod de sederkledde tilbyggene i lys lue. Titus skyndte seg til
åstedet, fulgt av offiserene og mange av soldatene. Han gav soldatene ordre om å slokke
ilden. Men ingen lystret ordre. I vilt raseri kastet soldatene brannfakler inn i rommene i
tempeltilbyggene og drepte mange som hadde gått i dekning der, og det rant blod nedover
tempeltrappene. Tusenvis av jøder mistet livet. Over kampgnyet lød ropet: «Ikabod»! -
herligheten er borte!
Det var umulig for Titus å holde soldatene i sjakk. Sammen med sine nærmeste offiserer
gikk han for å inspisere den hellige bygningen innvendig. Det de så, fylte dem med undring.
Ilden hadde ennå ikke nådd frem til selve helligdommen, og han gjorde et siste forsøk på å
redde den. Han løp frem og oppfordret enda en gang soldatene til å slokke ilden.
Høvedsmannen Liberalis løftet kommandostaven og forsøkte å tvinge dem til å lystre ordre.
15