Protesten_no

Protesten
skikker, ved å resonnere på en måte som er helt fremmed for Guds ord, og som står i skarp
kontrast til all åndelig vekst.»
I denne malstrøm av verdslighet og nytelsessyke forsvinner nesten all selvfornektelse og
oppofrelse for Kristi skyld. «Noen av dem som nå tar aktivt del i menighetslivet, ble som
barn oppdratt til å ofre for å kunne gi eller utføre noe for Kristus. Men dersom det i dag er
behov for midler, ... må det endelig ikke komme noen oppfordring om å gi. Slikt må ikke
forekomme. Lag heller en basar, en underholdning, en festlig tilstelning - hva som helst som
folk liker.»
I sin nyttårstale i 1873 uttalte guvernør Washburn fra Wisconsin: «Det er behov for en
lov som kan forby hasardspill. Det finnes overalt. Uten å ville det går selv menigheter av og
til djevelens ærend. Velgjørenhetskonserter, kirkebasarer og lotteri, ofte til støtte for
religiøse eller veldedige formål som ikke alltid er like ideelle, er bare tiltak for å skaffe
penger uten å yte noe til gjengjeld. Ikke noe er så demoraliserende og berusende, særlig for
de unge, som det å skaffe seg penger og andre verdier uten arbeid. Når aktverdige personer
tar del i den slags lykkespill og beroliger samvittigheten med at pengene går til et godt
formål, er det ikke merkelig at de unge legger seg til vaner som nesten sikkert kan føres
tilbake til slikt hasardspill.»
Lysten til å ligne verden trenger seg inn overalt i kristenheten. I en preken holdt i
London, ble det tegnet et mørkt bilde av det åndelige forfall i England: Det blir stadig færre
rettferdige på jorden, og ingen bryr seg om det. Bekjennende kristne i alle menigheter elsker
verden, følger dens skikker, liker å ha det makelig og trakter etter ære. De er kalt til å lide
med Kristus, men tåler ikke engang å bli irettesatt. Frafall, frafall, frafall står det skrevet
over kirkedørene. Dersom de visste det eller følte det, var det håp, men akk! de roper: «Vi er
rike, vi har overflod og mangler ingen ting.»
Den store synden som Babylon blir anklaget for, består i at «hennes horeliv har vært som
en berusende vin for dem som bor på jorden». Den berusende drikk som hun byr verden, er
de falske læresetninger hun har godtatt som følge av sitt utilbørlige forhold til de verdslige
makter. Vennskapet med verden ødelegger hennes tro, og hun øver en nedbrytende
innflytelse på verden ved at hun forkynner læresetninger som går på tvers av de klare utsagn
i Den hellige skrift. Romerkirken sørget for at folk ikke fikk lese Bibelen, og krevde at alle i
stedet skulle godta kirkens lære. Det var reformasjonen som åpnet Guds ord for
menneskene. Men det er også et faktum at kristenheten i vår tid lærer å bygge sin tro på
kirkens bekjennelse og undervisning i stedet for på Skriften.
Den presbyterianske presten Charles Beecher sier om de protestantiske kirkesamfunn:
«De er like ømtålige for ethvert angrep på trosbekjennelsen som kirkefedrene var for kritikk
mot den økende ærbødighet de selv fremelsket overfor helgener og martyrer. ... De
evangeliske samfunn innenfor protestantismen har til de grader bundet sine egne og
hverandres hender at ingen kan bli prest uten at han anerkjenner en eller annen bok i tillegg
237