Protesten_no

Protesten
Noen av disse menneskene som var så hardt prøvd, kunne likesom ikke fatte at Kristus
virkelig brydde seg om dem. De følte en slik befrielse og var så overveldet av lyset som
skinte på dem, at de følte det som om de var i himmelen. Tillitsfullt la de hendene sine i
Kristi hånd og satte føttene på den evige klippen. Nå var de ikke lenger redde for å dø, men
var villige til å tåle fengsel og kjetterbål hvis de bare kunne ære Kristus med det.
I hemmelighet ble Guds ord tatt frem og lest, somme tider for en enkelt person, andre
ganger for en liten gruppe som lengtet etter lys og sannhet. Ikke sjelden tilbrakte de hele
natten på denne måten. Ofte var folk så grepet at han som leste for dem, måtte vente før han
fortsatte, så tilhørerne skulle få tid til å fatte frelsens budskap. Rett som det var utbrøt de:
«Vil Gud ta imot mitt offer? Bryr han seg virkelig om meg? Vil han tilgi min synd?» Og
svaret lød: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere
hvile.»
I tro grep de løftet, og så kom det glade svaret: «Ikke flere pilegrimsferder, ingen
slitsomme reiser til hellige steder! Jeg kan komme til Jesus slik som jeg er, syndig og
uverdig. Han vil ikke avvise den botferdiges bønn.» «Dine synder er tilgitt.» «Endog mine
synder kan han tilgi!»
En hellig glede fylte sinnet, og Kristus ble opphøyet i takk og lovsang. Glade og
lykkelige reiste de hjem for å spre lyset og fortelle andre om sin nye erfaring - at de hadde
funnet ham som er sannheten og livet. Det var en forunderlig kraft i Skriftens ord som virket
på dem som lengtet etter sannhet. Det var Guds røst, og de som lyttet, ble overbevist.
Sannhetens budbærer drog videre til et nytt sted, men folk snakket ofte om hans
beskjedne opptreden, hans oppriktighet, hans alvor og dype fromhet. I mange tilfeller hadde
tilhørerne ikke engang spurt hvor han kom fra eller hvor han skulle hen. De hadde vært så
overveldet, først av forbauselse, senere av takknemlighet og glede, at det ikke falt dem inn å
spørre. Når de hadde insistert på at han skulle bli med dem hjem, hadde han svart at han
måtte oppsøke de fortapte sauene i hjorden. Kunne det være en engel fra himmelen?, undret
de.
Korstog mot valdenserne
I mange tilfeller så de ham aldri igjen. Han hadde reist til andre land, eller han henslepte
livet i et eller annet ukjent fengsel. Eller kanskje knoklene hans lå og ble bleket av sollyset
der han hadde vitnet om sannheten. Men ordene han hadde talt, kunne ikke bli utslettet. De
utførte sin gjerning i menneskers sinn, men resultatet vil først bli kjent på den store dag.
Valdensermisjonærene trengte inn i Satans rike, og mørkets makter ble mer vaktsomme.
Ondskapens fyrste la merke til hvert forsøk på å fremme sannhetens sak, og han satte frykt i
sine medhjelpere. Pavens representanter så en fare i den virksomhet disse omreisende
predikantene drev. Hvis sannhetens lys fikk lov å skinne uhindret, ville det fordrive
41