Protesten_no

Protesten
Og nå opplever den lamslåtte mengden de siste scenene i Frelserens liv på jorden. De får
se hvordan han tålmodig gikk lidelsens vei til Golgata, og at han ble naglet til korset. De
arrogante prestene og den spottende pøbelhopen gjorde narr av hans dødskamp. Det
overnaturlige mørket, jordskjelvet, fjellene som slo sprekker, og gravene som åpnet seg,
markerte det øyeblikket da verdens frelser døde.
Disse fryktelige begivenheter blir fremstilt akkurat som de var. Satan og hans engler og
undersåtter klarer ikke å fjerne blikket fra denne dramatiske fremstilling av det de selv har
gjort. Enhver husker godt sin egen rolle. Der står Herodes som drepte de uskyldige barna i
Betlehem for å utrydde Israels konge. Der er den onde Herodias som flekket sin sjel med
døperen Johannes’ blod. Og der er den svake og holdningsløse Pilatus, soldatene som
spottet, prestene og rådsherrene og den rasende folkehopen som ropte: «La hans blod
komme over oss og våre barn.»
Alle blir minnet om sin egen fryktelige synd. Forgjeves prøver de å gjemme seg for den
guddommelige glansen som stråler fra ansiktet hans og er klarere enn sollyset, mens de
frelste legger kronene foran Frelseren og roper: «Han døde for meg!» Midt blant de frelste
er Jesu apostler, den heltemodige Paulus, den ivrige Peter, den elskede og elskelige
Johannes og de trofaste brødrene deres. Sammen med dem er de mange martyrene. Men
midt i all avskyelig styggedom utenfor murene er de som forfulgte, fengslet og drepte dem.
Der er Nero, dette grusomme og lastefulle monstrum. Han ser de lykkelige menneskene
som han engang torturerte, og som fylte ham med djevelsk fryd da de led som verst. Hans
mor er også der og er vitne til resultatene av sitt eget verk. Hun ser hvordan hennes egne
onde karaktertrekk gikk i arv til sønnen, og at de lidenskapene hun oppmuntret og utviklet
ved sin innflytelse og sitt eksempel, bar frukt i forbrytelser som fikk verden til å grøsse.
Der er pavelige prester og prelater som påstod at de var Kristi sendebud, men som brukte
pinebenk, fengsel og bål for å tvinge folks samvittighet. Der er de stolte pavene som
opphøyet seg over Gud og dristet seg til å forandre hans lov. Disse som har gitt seg ut for å
være kirkens åndelige ledere, har en uoppgjort sak med Gud som de gjerne ville slippe unna.
For sent innser de at den allvitende Gud verner om sin lov, og at han ikke lar de skyldige gå
fri.
Nå forstår de at Kristus identifiserte seg med sitt folk som led, og de føler vekten av hans
egne ord: «Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg.»Hele
den gudløse verden står anklaget for Guds domstol for høyforræderi mot ham. Ingen kan
tale deres sak, for de er alle uten unnskyldning. De blir alle dømt til evig død.
En slagen fiende
Nå er det klart for alle at synden ikke fører til frihet og evig liv, men til slaveri,
ødeleggelse og død. De gudløse innser hva de har gått glipp av fordi de har levd i opprør. De
brydde seg ikke om den evige herlighet da de fikk tilbud om den. Nå har den en helt annen
414