Protesten_no

Protesten
himmelen for å vekke dem som var blitt motløse, og forberede dem til å ta imot budskapet.
Arbeidet var ikke basert på menneskelig visdom og kunnskap, men på Guds kraft. Ikke de
mest begavede, men de mest ydmyke og gudfryktige var de første til å høre og lyde kallet.
Bønder lot være å høste inn avlingen. Håndverkere la fra seg verktøyet, og med gledestårer
gikk de ut for å forkynne varselsbudskapet. De som tidligere hadde stått i spissen, var de
siste til å slutte seg til bevegelsen.
De fleste kirker lukket dørene for dette budskapet, og mange som tok imot det, brøt
forbindelsen med kirken de tilhørte. Gud sørget for at dette budskapet ble forkynt sammen
med den annen engels budskap og gav det kraft. «Brudgommen kommer!» var ikke i første
rekke et budskap bygd på argumenter, selv om Skriftens utsagn var klare og overbevisende.
Det var ledsaget av en tvingende kraft som grep sinnet. Det var ingen tvil, ingen
innvendinger. Da Kristus drog inn i Jerusalem, var folk kommet fra alle deler av landet for å
feire påsken, og de strømmet alle til Oljeberget. Idet de sluttet seg til dem som var sammen
med Jesus, ble de revet med av øyeblikkets inspirasjon og tok del i hyllingsropet: «Velsignet
være han som kommer, i Herrens navn!»10 Noe lignende opplevde mange vantro
mennesker som strømmet til møtene der adventbudskapet ble forkynt, noen av
nysgjerrighet, andre bare for å drive gjøn. De merket den overbevisende kraften i budskapet:
«Brudgommen kommer!»
Guds folk på den tiden hadde en tro som utløste bønnesvar - en tro som så frem til
lønnen. Guds Ånd strømmet ned over de oppriktige som regn på tørr jord. De som ventet at
de snart skulle stå ansikt til ansikt med Kristus, følte en høytidsfull glede som var
ubeskrivelig. Den Hellige Ånds milde, betvingende kraft bløtgjorde sinnet idet de trofaste
fikk del i Herrens rike velsignelser.
De som tok imot budskapet, var preget av alvor og aktsomhet idet dagen nærmet seg da
de håpet å møte Herren. Hver morgen følte de det som sin første plikt å få visshet om at Gud
hadde godtatt dem. De var knyttet inderlig sammen, og de bad ofte i fellesskap og for
hverandre. De møttes gjerne på ensomme steder for å be sammen, og bønnene steg opp fra
marker og skogholdt. Vissheten om Frelserens velbehag var viktigere for dem enn det
daglige brød. Hvis det hendte at en sky formørket deres sinn, slo de seg ikke til ro før den
var fjernet. Samtidig som de fikk visshet om Guds tilgivelse, lengtet de etter å møte ham
som betydde så mye for dem.
Men enda en gang skulle de oppleve en skuffelse. Ventetiden gikk, men Jesus kom ikke.
Med usvikelig tro hadde de sett frem til hans komme. Nå opplevde de det samme som Maria
da hun kom til Jesu grav og fant den tom. Gråtende utbrøt hun: «De har tatt min Herre bort,
og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.»
En skremmende følelse av at budskapet kanskje likevel var sant, hadde en tid lagt en
demper på de vantro. Selv da tiden var forbi, holdt denne frykten seg en stund, og folk våget
248