Protesten_no

Protesten
Da Miller tolket denne teksten i Dan 8,14: «To tusen tre hundre kvelder og morgener. Da
skal helligdommen igjen få sin rett,» eller renses, var dette uttrykk for samtidens vanlige
oppfatning at helligdommen var jorden, og han trodde at rensingen av helligdommen
betydde at jorden skulle bli renset med ild ved Jesu gjenkomst. Da han oppdaget at
tidspunktet for slutten på de to tusen tre hundre dagene var så tydelig forutsagt, kom han
derfor til den konklusjon at dette også var tidspunktet for Jesu gjenkomst. Han tok feil fordi
han hadde den vanlige oppfatning om helligdommen.
I den gammeltestamentlige offertjenesten, som var en skygge av Kristi offer og
prestegjerning, var rensingen av helligdommen den siste handling som øverstepresten
utførte i sin årlige tjeneste. Det var siste del av soningstjenesten da all synd i Israel ble
fjernet eller utslettet. Det var et symbol på den siste del av den tjeneste vår store øversteprest
utfører i himmelen, der han fjerner eller sletter ut sitt folks synder som finnes oppskrevet i
de himmelske bøkene.
Tjenesten innbefatter en rettergang og en dom, og den foregår like før Kristus kommer
igjen med stor kraft og herlighet. For når han kommer, er enhver sak avgjort. Jesus sier: «Se,
jeg kommer snart og har min lønn med meg, for å gjengjelde enhver etter hans
gjerning.»Denne gransking som foregår like før Jesu gjenkomst, er kunngjort i den første
engels budskap i Åp 14,7: «Frykt Gud og gi ham æren! For nå er timen kommet da han skal
holde dom.»
De som forkynte denne advarselen, kom med det rette budskap i rett tid. De første
disiplene vitnet om at «tiden er kommet, Guds rike er nær». De baserte dette på profetien i
Dan 9, men uten å legge merke til at Jesu død var forutsagt i samme kapittel. Slik forkynte
Miller og hans medarbeidere budskapet som var basert på Dan 8,14 og Åp 14,7, men de
overså at Åp 14 også inneholdt andre budskaper som skulle bli forkynt før Kristus kom
igjen.
Likesom disiplene tok feil når det gjaldt riket som skulle opprettes ved slutten av de sytti
ukene, tok de adventtroende feil når det gjaldt den begivenheten som skulle finne sted ved
slutten av de to tusen tre hundre dagene. I begge tilfeller godtok de, eller rettere holdt fast
på, vanlig anerkjente villfarelser som tilslørte sannheten. Begge parter oppfylte Guds vilje
ved at de forkynte budskapet som skulle lyde, og begge ble skuffet fordi de misforstod det.
Men Gud gjennomførte sin egen gagnlige hensikt ved å tillate at advarselen ble gitt
nettopp slik. Den store dagen var nær, og han styrte det slik at folk ble satt på prøve ved å
vente Jesus til en bestemt tid, for at de kunne bli klar over sin egen stilling. Budskapet hadde
til hensikt å prøve og å rense de kristne. De skulle komme til klarhet om de elsket denne
verden eller Kristus og himmelen. De mente selv at de elsket Jesus. Nå skulle de bevise sin
kjærlighet. Var de villige til å oppgi sine verdslige håp og ambisjoner og glede seg over
Herrens komme? Budskapet skulle hjelpe dem til å bli klar over sin egen åndelige tilstand.
Det ble sendt for å vekke dem til å søke Herren med anger og ydmykhet.
216