Protesten_no

Protesten
beregne tiden. I de følgende århundrer har Israels folk i sin blindhet og ubotferdighet stått
som en alvorlig og fryktelig advarsel om hvor farlig det er å forkaste lyset fra himmelen. De
har stilt seg likegyldige til Guds frelsestilbud og har ikke brydd seg om evangeliet.
Overalt hvor den samme holdning finnes, blir resultatene likedan. Den som med
overlegg handler mot sin overbevisning på grunn av egne ønsker og tilbøyeligheter, vil til
sist miste evnen til å skjelne mellom rett og galt. Dømmekraften blir svekket, samvittigheten
blir sløvet, sinnet blir forherdet og sjelen blir skilt fra Gud. Når guddommelig sannhet blir
avvist eller oversett, blir menigheten mørklagt. Troen og kjærligheten blir kald, og uenighet
og splittelse får innpass. Menighetens medlemmer blir opptatt med verdslige sysler, og
syndere blir forherdet og ubotferdige.
Den første engels budskap i Åp 14, som kunngjør tiden for Guds dom og oppfordrer
menneskene til å frykte Gud og tilbe ham, hadde til hensikt å skille hans folk fra den onde
innflytelsen i verden og vekke dem til å innse at de selv var verdslige og frafalne. Dette
budskapet var en advarsel til menigheten, og hvis det var blitt påaktet, ville det ha fjernet det
onde som skilte menigheten fra Gud. Hvis Guds folk hadde tatt imot budskapet fra
himmelen, ydmyket seg for Herren og i oppriktighet innstilt seg på å møte ham, ville hans
Ånd og kraft ha virket blant dem. Menigheten ville igjen ha opplevd den enighet, tro og
kjærlighet som hersket på apostlenes tid, da de troende var «ett i hjerte og sinn» og «talte
Guds ord med frimodighet». «Hver dag ble nye mennesker frelst, og Herren la dem til
menigheten.»
Dersom Guds folk tok imot lyset fra hans ord, ville de erfare den enhet som Kristus bad
om og som apostelen kaller «Åndens enhet, i den fred som binder sammen: Ett legeme, en
Ånd, likesom dere fikk ett håp da dere ble kalt, en Herre, en tro, en dåp». Dette opplevde de
som tok imot adventbudskapet. De kom fra forskjellige kirkesamfunn, og de trosmessige
skranker som skilte dem, ble brutt ned. Religiøse stridspørsmål ble feid bort. Den ubibelske
lære om et jordisk tusenårsrike ble oppgitt, feilaktige meninger om Kristi annet komme ble
korrigert, og stolthet og verdslighet ble fjernet. Feilgrep ble rettet på. Mennesker ble knyttet
sammen i inderlig fellesskap, og kjærlighet og glede fikk råde. Når et slikt budskap betydde
så mye for de få som rettet seg etter det, ville det ha betydd like mye for alle andre, om de
hadde tatt imot det.
Men de fleste menigheter ignorerte advarselen. Prestene, som skulle være vaktmenn for
Israels ætt, burde vært de første til å tyde tegnene på Jesu komme. Men de hadde forsømt å
dra lærdom av profetiene og av tidenes tegn. Mens de var opptatt av verdslige ambisjoner,
kjølnet kjærligheten til Gud, og troen på hans ord forsvant.
Da de hørte om Kristi gjenkomst, skapte det bare motvilje og vantro. At legfolk forkynte
budskapet, ble brukt som en innvending mot det. Som i gammel tid ble den klare
forkynnelsen møtt med spørsmålet: «Har kanskje noen av rådsherrene trodd på ham? Eller
noen av fariseerne?» Og da det ikke gikk an å motbevise det som gjaldt de profetiske
232