RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

100 Anna Jebsens Minde
Plikten til å spise opp maten har i store deler
av perioden vært for strengt håndhevet, etter utvalgets
oppfatning. Det var klart urimelig at barna
ble tvunget til å spise opp maten, særlig når de
ikke hadde anledning til å forsyne seg og bestemme
mengden selv. Fysiske avstraffelser eller
«tvangsforing» synes ikke å ha forekommet,
men det er etter utvalgets oppfatning også uakseptabelt
at for eksempel havregrøt ble servert
på nytt dersom den ikke ble spist opp.
Granskingsutvalget finner for øvrig at måten
tranen ble servert på, ved å helle den ned i munnen
til barna, var lite tiltalende.
Forklaringen til den førstnevnte jenten ovenfor,
synes ikke å ha vært representativ for den behandlingen
barna fikk, noe også jenten selv har
fremhevet. Granskingsutvalget fester imidlertid
lit til hennes forklaring, og legger således til
grunn at det har skjedd alvorlige overgrep mot
henne.
Det synes å ha skjedd en vesentlig forbedring
av de sosiale rammene omkring matstellet etter
1975. Kjøkkenet fikk da et mindre institusjonspreg,
og forholdene ble mer som i et «vanlig»
hjem. Granskingsutvalget ser dette i sammenheng
med at det i løpet av denne perioden ble ansatt
nye styrere.
7.7 Klær og fottøy
En jente som var ved barnehjemmet fra midten
av 1950-tallet til midten av 1960-tallet, men som
husker best perioden fra 1960-tallet, har forklart
til Granskingsutvalget at klærne ble lappet og reparert,
men at hun ikke kan huske at barna gikk
dårlig kledd. Hun oppfattet det slik at styret mente
at barna skulle være ordentlige og se presentable
ut.
Jenten har videre forklart at barna gikk med
blå foldeskjørt og blå kofter om vinteren. De hadde
også noen blå ballongbukser. Styremedlemmene
var fra konservative familier, og jenten vil
derfor tro at de mente barna skulle gå konservativt
kledd. Det var i alle fall ingen andre i klassen
som hadde foldeskjørt den gangen, etter det hun
har forklart. Jenten følte seg uniformert, og fikk
slengt etter seg på skolen at hun gikk i barnehjemsklær.
Hun har videre forklart at jentene hadde sine
egne individuelle foldeskjørt og kofter, men at
undertøy, strømpebukser og liv gikk på rundgang
mellom barna. Hun husker godt at de bare
fikk utdelt en truse i uken. Klærne var tilpasset
årstidene, men hun hadde ikke regntøy. Hun ble
derfor våt når det regnet.
Som finklær hadde de hvit bluse og svart
skjørt, etter det jenten har forklart. De skilte seg
også ut i forhold til andre barn, når det gjaldt finklærne.
Da hun skulle konfirmeres, fikk hun
imidlertid en ny gul kjole, pepitarutet bukse og
en semsket ¾ dels lang jakke, noe som var på
moten den gangen. Ett år senere hadde hun ikke
disse klærne, og hun vet ikke hvor de ble av.
Skoene de gikk i var i følge jenten gamle, da
de gikk i arv mellom barna etter hvert som de
vokste. Det samme gjaldt for øvrig alle klær. Hun
mener at barna på barnehjemmet hadde eldre
klær enn det barn flest hadde. Det ble bare tatt
inn nye klær for hver aldersgruppe, når klærne
var utslitt. Hun husker også at hun fikk svært lite
klær med seg, da hun forlot barnehjemmet.
En annen jente som var ved barnehjemmet
fra midten av 1950-tallet til midten av 1960-tallet,
har blant annet forklart at systemet var slik at de
arvet de eldre barnas klær og sko. Hun husker at
noen ganger ble nærmest store hauger med klær
lagt utover gulvet, og at de så skulle finne frem til
passende klær blant disse. Hun husker da at hun
egentlig ikke fikk ta de klærne hun selv ville,
men at styrer nr. 3 bestemte hvilke klær hun
skulle gå med. Jenten hadde også et «lager/forråd»
med klær gjemt i hagen. Dette innebar at
hun mange ganger hadde på seg noen klær fra
starten av dagen, men at hun så sørget for å bytte
til andre klær ute i hagen. Hun kan imidlertid
ikke huske direkte negative ting om klærne i den
forstand at de var dårlige, eller at hun skilte seg
ut fra andre, når hun gikk på skolen.
En jente som var ved barnehjemmet store deler
av 1960- og 70-tallet, har forklart at hun i stor
utstrekning fikk klær og sko av sin bestemor og
bestefar, og at de klærne hun hadde således var
hennes egne. Hun mener at også de andre barna
«stort sett hadde greie nok klær», om enn ikke
like bra som de klærne hun fikk. En venninne av
henne, som ikke bodde på barnehjemmet, pleide
å si at den jenten som Granskingsutvalget har intervjuet,
var bedre kledd enn de andre barna på
barnehjemmet.
En ansatt fra siste halvdel av 1970-tallet, har
beskrevet barnas klær som «tilfredsstillende».
Noen ganger hadde barna med seg klær da de
kom til barnehjemmet, og noen ganger ble det
kjøpt inn klær. Klærne var merket, og barna hadde
sine individuelle klær. Barna fikk de klærne
de ønsket, innenfor en viss økonomisk ramme.
Klærne var også funksjonelle etter forholdene.
Etter denne ansattes oppfatning skilte ikke barna
seg ut for eksempel i forhold til de barna de gikk
i klasse med. Hun tror også fottøyet var tilfredsstillende.