RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

gave å rydde opp etter disse turene. Som en del
av aktiviseringen ble det arrangert skytekonkurranse
med forsvarets mausere, og dette kunne
også skje etter inntak av alkohol. Denne gutten
har i denne sammenheng nevnt en av de ansatte
som de to tidligere nevnte guttene også har
nevnt i tilknytning til turene til Blomvåg. Gutten
har presisert at personalet ikke drakk når styreren
(nr. 4) var med.
En gutt som var ved institusjonen på midten
av 1970-tallet, har gitt en forklaring som langt på
vei stemmer overens med forklaringene til de tre
nevnte guttene, når det gjelder alkoholbruken til
de ansatte. Også denne guttens forklaring er i
første rekke knyttet til turer til Blomvåg. Han har
navngitt to ansatte som de nevnte guttene også
har navngitt, og i tillegg en tredje ansatt som
noen ganger var med. Også denne gutten har
opplyst at styrer nr. 4 ikke var kjent med at det
ble inntatt alkohol på turene, og at han tror at styreren
helt sikkert ville ha grepet inn dersom han
hadde kjent til det.
Den sistnevnte gutten har for øvrig også opplyst
at en navngitt ansatt var «dritings» en gang
de var på tur til København. I følge gutten måtte
ungdommene nærmest slepe den ansatte med
seg rundt i København.
Gutten mener at det at noen av de ansatte
drakk, ikke i seg selv påførte ungdommene skade,
men når han vurderer det i ettertid, så vitner
dette om en holdning og et syn på den funksjonen
de ansatte hadde, og som han vurderer som
sterkt kritikkverdig og meget uheldig.
Gutten følte for øvrig at de tre ansatte som
noen ganger drakk alkohol på turer med guttene,
mente at ungdommene som var ved Kofoedskolen
ikke var «bra nok». Han nevner som et
eksempel en episode som skjedde da de hadde
vært i Bavalen og stått på ski. De reiste ned til
Voss i institusjonens minibuss for å møte datteren
til en av de ansatte. De fleste av ungdommene
satt bak i bilen, mens gutten satt foran på passasjersetet,
hvor det var plass til to personer. Da
de kjørte ned til Voss, så spurte den ansatte om
ikke gutten kunne sette seg bak sammen med de
andre. Gutten sa da at det var plass til to foran, og
han mente at han kunne sitte der. Han spurte da
den ansatte om grunnen til at han skulle sette
seg bak i bilen, var at han ikke var god nok til å
sitte ved siden av datteren til den ansatte. Til dette
svarte den ansatte bekreftende.
Når det gjelder forholdet til guttenes familie,
er det i årsmeldingen fra 1970 opplyst at familiearbeidet
var blitt intensivert etter opprettelsen av
sosialkuratorstillingen som betjente institusjonen.
Dette var et tidkrevende og ofte vanskelig
Institusjonen Kofoedskolen 209
arbeid, men «uhyre viktig i rehabiliteringsprosessen».
En ansatt som var ved institusjonen store deler
av 1970-tallet, har opplyst at han ikke kan huske
om foreldrene besøkte institusjonen. Det var
imidlertid ikke noen begrensning fra institusjonens
side i forhold til dette. På den annen side
var det gjerne slik at foreldrene hadde alkoholproblemer
og av den grunn ikke oppsøkte institusjonen.
Styreren (nr. 4) var i følge den ansatte
flink til å ta guttene med hjem til foreldrene. Hensikten
med dette var blant annet å finne ut om
forholdene i hjemmet var gode nok til at guttene
kunne flytte hjem, eller eventuelt kunne komme
på hjemmebesøk. Den ansatte kan ikke huske at
hjemreisenekt ble benyttet som straffemetode.
Granskingsutvalget legger til grunn at omsorgstilbudet
ved institusjonen i første rekke var
knyttet til fritidsaktivitetene. Aktivitetstilbudet
var i seg selv bra, men mangelen på frivillighet
var mindre bra, slik Granskingutvalget vurderer
det. Det var for øvrig en mangel på individuell tilpassing
av omsorgstilbudet. Institusjonen kunne
være et bra tilbud for de som likte fysisk aktivitet,
men et desto dårligere tilbud for de som ikke
likte dette, men som likevel måtte være med på
aktivitetene. Et hovedinntrykk er at institusjonen
kunne være et godt tilbud for mange dersom
tvangselementet hadde vært dempet, noe som
også synes å ha skjedd mot slutten av den perioden
utvalget har gransket.
Granskingsutvalget har fått opplysninger om
at ansatte stilte opp for guttene i forskjellige sammenhenger,
men den følelsesmessige omsorgen
synes å ha vært mangelfull. Noen av de ansatte,
og da særlig styrer nr. 4, er beskrevet positivt,
men ellers synes institusjonen i store deler av den
perioden utvalget har gransket, å ha vært preget
av at enkelte av de ansatte var opptatt av streng disiplin,
fysisk fostring og et maskulint miljø som ga
lite rom for fortrolighet og emosjonell omsorg.
Granskingsutvalget finner det godtgjort at
minst to av de ansatte har drukket alkohol på
noen utflukter. Granskingsutvalget viser til at det
er flere som uavhengig av hverandre har gitt
nokså sammenfallende forklaringer om dette.
Det er riktignok ingen av de ansatte som Granskingsutvalget
har intervjuet, som har opplyst at
de har hatt kjennskap til slike forhold. Dette kan
imidlertid forklares bl.a. med at det i følge guttenes
forklaringer var to bestemte ansatte som
drakk på turene, og at det ikke var andre ansatte
tilstede ved disse anledningene.
Etter Granskingsutvalgets oppfatning er det
en alvorlig svikt ved oppfølgingen av guttene at
de ansatte drakk alkohol mens de hadde ansvar