RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

280 Solgården barnehjem
En jente som var ved barnehjemmet på 1950tallet
og frem til begynnelsen av 1960-tallet, har
ikke noen oppfatning av at barna måtte spise opp
mat som de ikke ville ha. Denne jenten kan ikke
huske noe hun ikke direkte likte.
En gutt som var ved institusjonen i samme periode,
har opplyst at han husker lite om matstellet,
bortsett fra grove, mørke brødskiver og grøt.
Gutten kan ikke huske at de ble direkte tvunget
til å spise maten, men alternativet var å gå sulten,
og han husker «en god del sult».
En jente som var ved barnehjemmet i løpet av
siste halvdel av 1950-tallet, har forklart at det var
et absolutt krav om at all maten skulle spises opp.
Det skjedde flere ganger at hun brakk seg, uten
direkte å kaste opp. Hun ble tvunget til å sitte ved
bordet til maten var oppspist. Når hun ikke klarte
å spise opp middagen sin, fikk de andre barna gå
fra bordet når de var ferdige med sitt måltid. Hun
ble da ofte sittende igjen alene.
En jente som var ved barnehjemmet på midten
av 1950-tallet til midten av 1960-tallet, har
opplyst at middagen ble porsjonert ut, mens barna
til frokost og kvelds fikk forsyne seg selv når
de var blitt så gamle at det var naturlig.
Etter det denne jenten har forklart, var det
strenge krav til bordskikk under måltidene. Barna
måtte sitte ved bordet til all maten var spist
opp. Hun opplevde selv flere ganger at hun ble
holdt for nesen og måtte spise mat, som hun
egentlig ikke klarte. Hun ble på denne måten
tvangsforet. Dette gjaldt særlig fisk som hun
ikke likte, og hadde problemer med å spise. Det
samme gjaldt også for en del av kjøttet. Også
andre barn hadde det på samme måte, etter det
hun har forklart. De ble tvangsforet når de ikke
klarte å spise opp maten. Dette kunne medføre at
de tygget og tygget, og at de brakk seg. De måtte
da selv tørke opp det som kom ut igjen. De måtte
ikke spise det som kom ut igjen.
En gutt som var ved institusjonen hele 1960tallet
og frem mot midten av 1970-tallet, har beskrevet
maten som «helt grei». Barna måtte spise
opp maten, noe som gutten opplevde som «plagsomt».
Alle måtte sitte til alle hadde spist opp.
De ansatte som er intervjuet, har ikke hatt noe
spesielt negativt å si om de sosiale rammene omkring
måltidene. En ansatt fra 1970-har for eksempel
forklart at hun ikke kan huske så mye knyttet
til måltidene, men hun antar at barna forstod at de
skulle være stille under måltidene, og at de iallfall
som hovedregel skulle spise opp maten.
Granskingsutvalget legger til grunn at det i
hele den perioden utvalget har gransket, har
vært god, tilstrekkelig og variert kost ved barnehjemmet.
Kostholdet synes ikke å på noen måte
å ha stått tilbake i forhold til kostholdet i «vanlige»
hjem i samtiden.
Granskingsutvalget legger videre til grunn at
det i første delen av den perioden utvalget har
gransket var et klart krav om at maten skulle spises
opp. Barnas forklaringer er nokså entydige
på dette punktet, selv om ikke alle husker slik
plikt. Beskrivelsene av hvordan plikten ble håndhevet,
varierer noe. Dette kan dels skyldes variasjoner
mellom de ansatte, variasjoner over tid eller
variasjoner mellom de tre avdelingene som
var ved institusjonen i den første tiden. Utvalget
finner det godtgjort at det ble utøvet et betydelig
press mot barna for å få dem til å spise opp maten,
blant annet ved at de måtte sitte igjen ved
bordet til de hadde spist opp. Noen ganger medførte
spisepresset at barna brakk seg. Utvalget
finner det videre sannsynliggjort at det også har
forekommet at barna ble mer direkte tvangsforet,
slik et av barna har beskrevet det.
Plikten til å spise opp maten synes samlet sett
å ha vært vesentlig strengere håndhevet enn det
som var tilfelle i «vanlige» hjem i samtiden.
Granskingsutvalget finner den behandling noen
av barna ble utsatt for, klart kritikkverdig.
De sosiale rammene omkring måltidene synes
å ha blitt bedre i løpet av 1960-tallet, og det er
ikke grunnlag for å si at det har vært kritikkverdige
forhold på 1970-tallet.
16.7 Klær og fottøy
Både de barna og de ansatte som er intervjuet,
har i hovedsak gitt en positiv beskrivelse av klærne
og klesstellet ved barnehjemmet.
En jente har for eksempel forklart at hun opplevde
klærne som «tilfredsstillende». De skilte
seg ikke ut i forhold til andre barn, for eksempel
barn som de gikk i klasse med. Klærne var også
funksjonelle i forhold til forskjellige årstider og
værforhold. Barna hadde sitt eget yttertøy og sitt
eget fottøy. I alle fall var det slik etter at de begynte
på skolen. Noen av klærne var naturlig nok arvet
fra andre barn, etter det jenten har forklart.
Det var ikke slik at de måtte «krangle om tøyet».
Jenten har også opplyst at styrer nr. 1 var opptatt
av at klærne til barna ved barnehjemmet ikke
skulle være dårligere enn det andre barn hadde,
f.eks. slik at de skilte seg ut i klesveien. Jenten
husker at styreren sa dette.
En annen jente, som også var ved barnehjemmet
i en tidlig periode, har også beskrevet klærne
som hensiktsmessige og tilpasset årstider og forskjellige
værforhold. De hadde blant annet regnfrakker
og sjøstøvler. Fottøyet var også hensikts-