RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

1) Noen generelle trekk ved utviklinga av
barnevernet i perioden 1954 til 80
Intensjonene bak barnevernloven av 1953
En viktig målsetting med den nye barnevernloven
som avløste vergerådsloven i 1953 var å lage
et barnevern som i foreldres og barns øyne framsto
som et «hjelpende og vernende organ», heller
enn en streng «tuktemester». Myndighetene
ønsket å fjerne det straffende og kriminalistiske
preget som vergerådet hadde fått i opinionen.
Guri Larsen (2002 s. 103) sier det slik i sin gjennomgang
av lovreformarbeidet i barnevernet:
«Reformatorene ønsket å skape et system som
kunne få bredere oppslutning og vinne tillit, som
familier ville se som sitt system og oppsøke for å
få hjelp og veiledning i vanskelige faser i livet, og
som skulle sikre bedre oppvekstforhold for alle
barn, ikke bare hjelp til de som har det vanskelig.
Dreiningen i målet fra det særegne til det almene,
fra offentlig oppdragelse og redning av forsømte
barn til familievern, blir barnevernets fane inn i
framtidens samfunn.»
Forholdet mellom kontroll og hjelp var altså ett
tema i debatten fram mot den nye barnevernloven.
Et annet viktig tema var forholdet mellom religion
og vitenskap. Mange ønsket å styrke den
moderne sakkunnskapen som premissleverandør
i barnevernet, mens andre var redde for at den
kristne moral skulle bli satt på sidelinja. Et tredje
viktig tema var forholdet mellom embetsmennenes
viten og den folkelige fornuft: Var det ekspertenes
eller de folkevalgtes vurderinger som i hovedsak
skulle prege barnevernets arbeid?
Disse diskusjonene utkrystalliserte seg blant
annet som en debatt om sammensetningen av
barnevernsnemndene. Skulle det være obligatorisk
å ha med en dommer, en lege, en prest i
nemnda? Og hvordan skulle forholdet mellom
embetsmennene og de folkevalgte være? For
igjen å sitere Guri Larsen (s. 91–100):
«Kampen om barnevernets ideologiske forankring
utspilles også i spørsmålet om andre (enn dommerens,
min anm.) faggruppers medlemskap, først og
fremst om moralens og medisinens plass: moralen
representert ved presten, og medisinsk vitenskap
ved legen./…/ Kirken er på vikende front fra tidligere
posisjoner, og kjemper en verdikamp om mo-
Vedlegg 315
ralens plass i barnevernet./…/Helsevesenet er på
frammarsj og har det nye syn i ryggen./…/
Kampen om eierforholdet til barnevernet speiler
den allmenne samfunnskampen: sekularisering
og demokrati mot kirkens og embetsmenns
makt. Representanter for nye og gamle samfunnssyn
tørner mot hverandre på denne ideenes slagmark,
der barnevernet er nedslagsfelt for styrkeforholdet
generelt.
Det nye barnevernet med loven av 1953 er et
vesen av sin tid: De nye vitenskaper fortrenger et
mer moraliserende syn, og embetsmenn må vike
for folkevalgte og den «allmennmenneskelige
synsmåte». Den seirende part er kanskje først og
fremst de folkevalgte; i hvert fall formelt: Det
gamle samfunns maktelite må gi fra seg tidligere
formelle posisjoner. Bare dommeren lar seg ikke
rydde bort. Lovens tvangsadgang sikrer plassen
også i det nye barnevernet.»
Intensjonen med den nye loven var altså en lov
som la sterkere vekt på hjelp til og vern av familien,
der de nye vitenskapene fikk større innflytelse
på bekostning av kristendom og moral,
men der de folkevalgtes tenkning og vurderinger
ble tillagt den største vekten.
Langsommere i praksis
Den nye loven innebar imidlertid ikke at barnevernet
endret seg med ett slag. Sjøl om målsettingen
i loven var å styrke hjelpesida og verne om familien,
fortsatte det i lang tid å være vanlig praksis
å plassere barn utenfor hjemmet, også i
tilfeller der en kunne tenke seg at økonomisk og
annen hjelp til familien ville vært den beste løsningen.
Gerd Benneche viser for eksempel i en
gjennomgang av barnevernssaker fra slutten av
60-tallet at nemndene i «liten utstrekning nytter
forebyggende tiltak overfor den gruppen barn
som etter nemndenes egen beskrivelse av årsaksforholdet
til inngrepet i særlig grad skulle tilsi at
man forsøkte forebyggende hjelp.» (1974, s. 203)
Ønsket om å vri barnevernet over fra det straffende
og tuktende til det hjelpende og vernende
hadde dessuten den uheldige konsekvensen at
lovens kriterier for bruk av tvang ble uklare. Sturla
Falck (2002) peker på at 1953-loven ikke hadde