RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

122 Barnehjemmet i Sandviken
ble nedlagt, har forklart til Granskingsutvalget at
de fikk «vanlig norsk mat». Kostholdet var sunt.
Det var mye fisk og grønnsaker til middagsmat.
Til skolemat fikk de oftest en dobbel skive med
prim og en dobbel skive med leverpostei. Middagen
ble porsjonert ut til den enkelte.
Også denne jenten hadde problemer i forhold
til plikten til å spise opp maten. Hennes problem
var at hun ikke likte fisk. Dersom hun ikke klarte
å spise opp middagsporsjonen, ble den servert
igjen til kvelds. Middagen var da ikke varmet opp
igjen. Klarte hun heller ikke å spise opp maten
da, ble den servert som frokost neste dag. Jenten
hadde ofte betydelige problemer med dette, og
hun ble da tvangsforet av styreren. Slik som hun
har forklart det til Granskingsutvalget, gikk dette
noen ganger så langt at hun brakk seg. Hun så
også at andre jenter gjorde dette. De måtte da
tåle at styreren også tvangsforet dem med det
som kom ut igjen. Tvangsforing kunne skje kanskje
to ganger for uken, men at hun brakk seg og
måtte spise det som kom ut igjen når hun brakk
seg, skjedde langt sjeldnere.
Denne jenten hadde også et problem med at
hun ikke klarte å spise skive med prim. Hun tok
derfor med seg disse skivene hjem igjen fra skolen.
Styreren kontrollerte ryggsekkene hver
mandags morgen, og fant da skivene med prim
fra hele uken forut for dette. Jenten ville ikke kaste
skivene fordi hun mente at Gud ville se det.
Når styreren oppdaget skivene med prim, la hun
dem i en panne blandet med melk og varmet dette
opp. Dette måtte jenten spise. Oftest skjedde
dette med slik tvangsforing som er beskrevet
ovenfor. Styreren holdt fingeren på nesen til jenten
og presset maten inn i munnen med en skje.
En ansatt fra slutten av 1950-tallet har forklart
at det var «tilstrekkelig og god mat» ved barnehjemmet.
Bordskikken har hun beskrevet som
«vanlig». Hun var ikke til stede ved alle måltidene,
og kjenner ikke til om styreren praktiserte at
barn hadde plikt til å spise opp maten. Hun praktiserte
ikke en slik regel selv, men hun har et
erindringsbilde av at styreren kanskje stilte et
slikt krav. Det hun ser for seg i dag, er at kald
plukkfisk ble servert på nytt til kvelds, dersom
dette ikke ble spist opp til middag.
En ansatt fra slutten av 1960-tallet har forklart
til Granskingsutvalget at det var «ingenting å si
på maten barna fikk». Kokken var flink til å lage
mat, men barna fikk ikke være med i forbindelse
med matlagingen på kjøkkenet. Den ansatte har
forklart at det var et krav om å spise opp maten,
men hun kan ikke huske at barna på noen måte
ble truet eller tvunget til å spise opp maten. Hun
reagerte imidlertid på at styreren hadde en regel
om at barna ikke skulle snakke under måltidene.
Dette var noe hun reagerte på også den gang.
Av et notat datert 14.12.68, skrevet av et medlem
i styret for barnehjemmet, fremgår det at tre
av de ansatte hadde henvendt seg til han med
klage på forskjellige forhold. Granskingsutvalget
kommer inn på de forskjellige klagemålene etter
hvert, i forbindelse med de temaene som behandles
nedenfor. Kritikken gjaldt blant annet
maten. I følge styremedlemmets notat, mente de
ansatte at det var en form for likegyldighet når
det gjaldt maten. Videre heter det i notatet:
«Og hva maten angår er den for ensformig, for lite
variasjon både i middag og pålegg på maten. Det
brukes for meget hermetikk og gammelt syltetøy.
Og oppvarmede poteter hører til dagens orden.
Barnas spisevaner er lite tilfredsstillende.»
Granskingsutvalget legger til grunn at det i hovedsak
har vært god, sunn og tilstrekkelig mat ved
barnehjemmet. Det synes imidlertid å ha vært et
sterkere innslag av fisk enn det flere av barna satte
pris på, med fisk til middag et flertall av ukens
dager. Notatet som er referert ovenfor, underbygger
også at variasjonen ikke har vært tilstrekkelig.
Kjøkkenet synes å ha vært et utpreget institusjonskjøkken
i hele den perioden utvalget har
gransket. Barna hadde ingen tilgang til kjøkkenet,
og fikk således mangelfull sosial trening når
det gjaldt matlaging og matstell.
Det mest alvorlige som er avdekket, er praktiseringen
av plikten til å spise opp maten. På
grunnlag av intervjuene med barna, og en av de
ansatte, finner Granskingsutvalget det godtgjort
at styreren serverte maten om igjen flere ganger
for på den måten å få barna til å spise den opp. Utvalget
finner det videre godgjort at styreren direkte
tvangsforet barna, og at hun noen ganger straffet
barna fysisk dersom de ikke spiste maten. Det
at en ansatt ikke har sett dette, gir etter Granskingsutvalgets
oppfatning ikke grunnlag for å tvile
på at det barna har forklart er riktig. Det kan tenkes
at tvangen har vært utøvd mens andre ansatte
ikke har sett på. Barna som har forklart seg til utvalget,
knytter også tvangsbruken helt klart til styreren.
Granskingsutvalget vil karakterisere det
styreren gjorde som alvorlige overgrep mot barna.
8.7 Klær og fottøy
Barna som har forklart seg til utvalget har gitt
noen opplysninger om klærne.
En jente som var ved barnehjemmet omkring
midten av 1950-tallet, har opplyst at klærne var til-