RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

290 Solgården barnehjem
utvalget har intervjuet, og som var ved institusjonen
i forskjellige perioder.
Når det gjelder kontakt med familien, har gutten
forklart at han i liten grad kan huske at moren
var på besøk på barnehjemmet. Han kan heller
ikke huske at bestemoren i særlig utstrekning
var på besøk der. Samtidig har han gitt
uttrykk for at «de må ha vært der», og i alle fall
fått lov til å ta han med utenfor barnehjemmet.
Dette på bakgrunn av at han har sett bilder fra
slike anledninger.
Granskingsutvalget har fått nokså forskjellige
beskrivelser og vurderinger av omsorgsnivået,
fra de ansatte som er intervjuet.
Den ansatte som var ved barnehjemmet i forskjellig
perioder, har forklart at hun vurderer
omsorgen som barna fikk som god. Alle ansatte
forsøkte å ta seg godt av barna. Om kvelden, i
forbindelse med leggingen, leste de for barna.
Det kunne hende at det kom barn til barnehjemmet,
som virket redde og skremte. De ansatte
forsøkte da å ta seg av dem så godt de kunne,
for å gi dem nærhet, omsorg og trygghet.
Arbeidet var omfattende og krevende. De av
de ansatte som var tilknyttet Frelsesarmeen,
bodde på barnehjemmet. Hun opplevde helt
klart at barnas ve og vel var det viktigste for de
ansatte.
Når det gjelder kontakt med familien, har hun
opplyst at dersom barnevernet hadde lagt opp til
at barna skulle ha kontakt med sine foreldre, så
forsøke de ansatte ved barnehjemmet å legge
forholdene best mulig til rette for dette. I mange
tilfeller fungerte dette tilfredsstillende, etter det
den ansatte har forklart. I andre tilfeller var det liten
kontakt mellom barna og deres foreldre.
Barnas fødselsdager ble alltid markert, etter
det den ansatte har forklart. Det ble arrangert fødselsdagsselskap,
og – iallfall i den siste perioden –
fikk barna også invitere klassekamerater og andre
hjem til fødselsdagsselskap på barnehjemmet.
Ofte var det også slik at besteforeldre, typisk bestemor,
kom i fødselsdagsselskap. Noen ganger
kom også foreldre, men det var mer sporadisk.
Også julen ble feiret, ifølge den ansatte. De
hadde juletre, pyntet til jul og barna fikk gaver.
Dette var gaver dels fra foreldrene og dels fra
barnehjemmet. Både i julehøytiden og påskehøytiden
reiste noen av barna hjem.
Når hun ser tilbake på årene hun var ansatt
ved barnehjemmet, vurderer hun det slik at de
ansatte som var fra Frelsesarmeen utøvde sine
oppgaver som et kall. Når det gjelder de øvrige
ansatte, var det noen som var ansatt i flere år,
mens andre var ansatt i ett år. Typisk kunne det
være at de ønsket å samle poeng for å kunne ta
videreutdanning. Men også disse gjorde sitt beste
og var opptatt av å legge forholdene best mulig
til rette for barna.
Hun husker spesielt en 16 år gammel jente,
som sammen med tre søsken hadde bodd ved
barnehjemmet i en periode før hun selv begynte
der som assistent i 1957. Denne jenten ringte på
døren i perioden hvor hun selv var styrer for barnehjemmet.
Jenten spurte om hun nå kunne få
lov til å bo ved barnehjemmet. Dette tok styreren
opp med barnevernet, og det ble til at jenten ble
boende i et års tid ved barnehjemmet, til forholdene
hadde stabilisert seg for henne. Slik hun
vurderer det i dag, er dette en indikasjon på at
jenten må ha følt at hun hadde det trygt og bra
ved barnehjemmet. Dette var også noe jenten ga
uttrykk for da hun ringte på og spurte om hun
kunne ta opphold ved barnehjemmet.
Når det gjelder de følelsesmessige forhold, så
forsøkte de å legge forholdene til rette så godt de
kunne. De forsøkte å gi barna varme og omsorg.
Mange av barna som kom til barnehjemmet hadde
behov for trygghet. Vurdert i ettertid så føler
hun også at de så godt de kunne ga trygghet til
de barna som trengte det.
Den ansatte fra 1970 har gitt uttrykk for en
langt mer negativ oppfatning av omsorgsnivået.
Ifølge henne var det et strengt regime ved barnehjemmet,
og det var også veldig klare regler for
hvordan praktikantene skulle opptre overfor barna.
Hun kan ikke huske at noen av de eldre ansatte
for eksempel hadde noen av barna på fanget
eller på annen måte gav dem fysisk nærhet.
Hun husker disse ansatte som «stramme og
strenge personer», og at «knapt nok et smil kom
frem». Den ene av de to slumsøstrene kunne allikevel
innimellom være litt blidere.
Det ble med en gang klart for de tre praktikantene
at de skulle være svært tilbaketrukne i
forhold til å søke nærhet overfor barna. Det kunne
virke som om det nærmest var et forbud mot
at det skulle etableres noen form for tilknytningsforhold
mellom barna og de enkelte av de
ansatte. Som et eksempel nevner hun at da hun
og hennes venninne, som også arbeidet ved barnehjemmet,
hadde invitert to brødre opp på hybelen
sin for å kunne gi dem brus og boller, fikk
de med engang korreks fra styrer nr. 1 om at dette
gjorde man ikke. Den ansatte som utvalget har
intervjuet, oppfattet det som en klar instruks om
at man skulle skille arbeid og fritid.
Den ansatte oppfattet det slik at barna ble
sterkt preget av regimet, og mer eller mindre intuitivt
skjønte hvordan situasjonen skulle være.
Hun har videre forklart at de minste barna
måtte legge seg kl. 18.00 hver dag, og de største