RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

8.13 Seksuelle overgrep
Ingen av barna eller de ansatte som Granskingsutvalget
har intervjuet, har hatt kjennskap til eller
mistanke om seksuelle overgrep fra ansatte
mot barn på barnehjemmet.
En jente har forklart at en venninne av henne
har fortalt i voksen alder at hennes stefar misbrukte
henne seksuelt, når han var på besøk på
barnehjemmet. Disse overgrepene skal ha
skjedd i bestestuen.
Granskingsutvalget legger til grunn at barna
ved barnehjemmet ikke ble utsatt for seksuelle
overgrep fra noen av de ansatte eller fra andre
barn.
Når det gjelder overgrepene som skal ha vært
gjort av stefaren til en av jentene, kjenner ikke
Granskingsutvalget de nærmere omstendighetene.
Det er således ikke grunnlag for å ta stilling
til om personalet ved barnehjemmet kan lastes
for det som skjedde.
8.14 Følelsesmessig
omsorg, nærhet og tilknytning
Det fremgår av dialogen gjengitt i jubileumsskriftet
fra 1979, at forfatteren spurte styreren hvordan
hennes utdannelse ved Statens barnevernskole
kom henne til nytte. På dette svarte hun:
«Jeg hadde da fått en utdannelse som barnevernpedagog
og fått inn mye teori blant annet om den
sosiale utvikling i følelseslivet og forståelsen av de
faktorer som spiller inn når det gjelder sosial
vekst. Det var viktig med kyndig innsikt i barnas
følelsesmessige problemer, og at vi skulle fare
varsomt frem, så de positive egenskapene kunne
få ro til å vokse.»
På spørsmål om hvor de hadde kosestunder, opplyste
hun at dagligstuen var kosestuen deres,
med kamin, piano, radio, småbord, smålamper
og «proppfulle bokhyller».
På spørsmål om hun hadde hatt mange problembarn
i flokken, opplyste hun at når det var
problembarn, så var det slike som ble flyttet på to
eller tre steder før de kom til Sandviken barnehjem
i 8–10 års alderen. Kontaktbruddene hadde
skapt konflikter og problemer i følelseslivet,
og gjort dem til avvikere. Hun hadde da alltid
pleid å rådføre seg med barnehjemslegen og
skolepsykologen. Hun måtte sette seg inn i hele
deres livssituasjon og forsøke å finne frem til årsakene
til problemoppførselen. Problemene var
mest fremtredende i pubertetsårene. Det var
Barnehjemmet i Sandviken 131
nødvendig å ta tiden til hjelp, for å unngå at det
ble kontaktbrudd mellom henne og den unge piken.
På spørsmål om hvilke utveier de hadde å
gripe til, opplyste hun at en tid borte fra hjemmet
ofte hadde vært til god hjelp, for eksempel et
kurs på folkehøyskole.
En jente som var ved barnehjemmet omkring
midten av 1950-tallet, beskriver at det var «ingen
omsorg» ved barnehjemmet. «Det var bare
trist.» Dette hang dels sammen med de fysiske
avstraffelsene hun ble utsatt for, men også ellers
var det mangel på omsorg. Det var overhodet
ikke grunnlag for å akseptere eller forstå det
som styreren gjorde overfor barna, slik jenten
vurderer det. Hun husker for eksempel at styreren
flere ganger sa at «tårene kan du gjemme til
du gifter deg».
Selv om denne jentens helhetsbilde er at det
ikke var noen omsorg, har hun også beskrevet
noen forhold som isolert sett var positive. Hun
har således beskrevet en av de ansatte som en
person som barna kunne gå til, dersom de følte
seg triste eller var lei seg. Hun sluttet i stillingen
etter en tid. Ifølge jenten var det stor forskjell på
denne ansatte og styreren, og hun tror at de ikke
hadde et godt og tillitsfullt arbeidsforhold seg
imellom. Det kunne for eksempel skje at den ansatte
kunne komme og trøste barna etter at styreren
hadde kjeftet på dem.
Av andre minner som isolert sett var gode,
har jenten nevnt at fødselsdager ble markert
med at de fikk en skål med frukt på sengen og et
flagg på plassen sin i spisesalen. Det ble ikke arrangert
fødselsdagsbesøk der klassevenninner
eller andre gjester ble invitert. Hun tror ikke det
var så vanlig på den tiden heller.
Når det gjelder kontakt med familie, har denne
jenten forklart at foreldre til barn noen ganger
kom på besøk på barnehjemmet. Besøkene ble
gjennomført i bestestuen, som var fint møblert.
Dette kunne noen ganger virke fremmed og
uvanlig, fordi barna ellers aldri fikk være der.
Noen av foreldrene hadde alkoholproblemer, og
hun husker at noen av barna ble ertet når de fikk
besøk av foreldrene sine. De kunne for eksempel
si «nå kommer fylliken». Hun vet ikke om noen
av de ansatte overhørte dette.
En jente som var på barnehjemmet i siste
halvdel av 1950-tallet, har forklart at barna som
bodde ved barnehjemmet, ikke fikk kjærlighet
eller nær omsorg. Dersom noen av barna var lei
seg, følte seg triste eller hadde behov for trøst, så
var dette noe de måtte ordne opp i selv.
Denne jenten var mye plaget med migrene.
Hun fikk da medisinering, og fikk legge seg i
sengen. Det kunne også hende at noen av de