RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

320 Vedlegg
har vedtatt at kommunen skal gå inn for å bygge
flere små barnehjem. Det er barnevernsjefens
forslag om 9 små barnehjem, hvert med 12 barn,
som danner grunnlaget for vedtaket. Barna skal
være i ulik alder som en søskenflokk, gutter og
jenter sammen. Etter loven av 1953 og forskriftene,
kan en ikke regne med at departementet vil
godkjenne større hjem enn for 15 barn, sies det i
artikkelen. Tre år seinere (nr.2 1957) melder bladet
at Oslo kommune vil bygge fire nye små barnehjem
i vanlige 4-romsleiligheter. Hvert «familiebarnehjem»
skal ta imot 4–5 barn. Utover på
50-tallet kommer det stadig meldinger i Norges
Barnevern om omlegging og ombygging fra store
til små barnehjem fra ulike kanter av landet.
Det ideelle var altså at barn som ikke kunne
bo hos sin biologiske familie, fikk en ny familie –
et fosterhjem. Det nest beste var en liten, familieliknende
institusjon. Institusjoner med over 15
barn ble ansett som uegnet. I forskriftene fra
1954 heter det at «barnehjemmene skal være en
erstatning for barnets naturlige hjem. Det skal
søke å gi barna like gode oppvekstvilkår og utviklingsmuligheter
(fysiske og psykiske) som et
godt privat hjem.»
Etter hvert endret imidlertid barnehjemmene
karakter. Det ble mindre vanlig at barn tilbrakte
store deler av oppveksten på barnehjem, og mer
vanlig med kortvarige plasseringer. Barnehjemmenes
klientell (eller i det minste oppfatningen
av dem) endret seg også:
Tidligere hadde barn som havnet på barnehjem
ikke ble sett på som spesielt problematiske
– det var omsorgssituasjonen som var problemet
– ikke barnet. Nå ble barna i økende grad sett
som «problembarn» med behandlingsbehov
(Hagen 1973). Denne utviklingen kan ha sammenheng,
både med at en i økende grad prøvde
å løse barnevernsproblemer uten å gå til omsorgsovertakelse,
gjennom hjelpetiltak i familien,
og med at bruken av fosterhjem ble utbygd.
Behov for mer enn omsorg
Fosterhjem og barnehjem skulle i prinsippet yte
omsorg, ikke behandling. For barn med problemer
eksisterte det to ulike systemer. Det ene var
spesialskolene for barn med atferdsvansker under
spesialskoleloven. Disse lå under Kirke- og
undervisningsdepartementet, og bygde på en pedagogisk
tradisjon. I 1953 ble to av disse skolene
overført til Sosialdepartementet og fikk navnet
verneskoler. Verneskolene skulle ta imot klienter
som trengte mer psykologisk-psykiatrisk behandling
enn det de kunne få på en spesialskole.
Det andre systemet var de psykiatriske behandlingshjemmene,
som lå under helsevesenet, og
bygde på psykologiske behandlingsprinsipper.
Behandlingshjemmene var bedre bemannet enn
spesial- og verneskolene, både generelt og spesielt
når det gjaldt fagfolk med sosial- og helsefaglig
utdanning.
Spesialskolene for barn og unge med atferdsvansker
representerte arven fra vergerådsystemet
(mange var videreføringer av de gamle skolehjemmene).
Helt fra begynnelsen av perioden
var det klart at de ikke tilfredsstilte kravene til
omsorg for, og behandling av, barn og unge med
problemer. Utvalget for psykisk barnevern, som
avga sin innstilling i juni 1956, har dette å si om
spesial- og verneskolene (Langholm 1957):
«Utvalget mener at skolene ikke i ønskelig utstrekning
har kunnet nyttiggjøre seg den økte viten
som er nådd når det gjelder behandlingen av
barn og unge med tilpasningsvansker. Den behandling
våre barn og unge ved spesialskoler og
verneskoler i dag får, kan ikke sies å være tilfredsstillende
ut fra tidens krav til behandling. Sosialdepartementet
har ved å ansette en psykiatrisk
overlege ved verneskolene, tatt det innledende
skritt til en omlegging av skolenes virksomhet.
Denne omlegging bør påskyndes.»
Noen år seinere uttalte også ekspedisjonssjef
Øksnes (1961) i Sosialdepartementet seg i skeptiske
vendinger om spesial- og verneskolene:
«Behov for institusjoner vil avhenge av i hvilken
grad barnevernsnemndene makter å utvikle de
muligheter som finnes for behandling i heimemiljøet
og å få skaffet fosterheimsplasser. Institusjonsmiljøet
er og blir et kunstig miljø, og sjøl om
en aldri så meget bruker ordet behandling om anbringelsen
i spesial- og verneskoler, så vil anbringelse
der av de unge ofte bli oppfattet som frihetsberøvelse
og straff, og dette bidrar ikke til en
umiddelbar god behandlingssituasjon.»
Motsetningene mellom den psykologiske og den
pedagogiske tradisjonen i behandlingen av barn
og unge med problemer kunne bli svært sterke.
Et eksempel er den konflikten psykolog Gori
Gunvald ble involvert i da hun arbeidet på Bjerketun
verneskole for piker gjennom mesteparten
av 50-tallet. Gori Gunvald opponerte mot et straffende
regime, med helt uakseptabel bruk av
blant annet isolat. Hun opplevde at det ble lagt
hindre i veien for hennes forsøk på å drive psykoterapi.
Og institusjonen ville helst at hun skulle
begrense virksomheten sin til testing. Gori Gunvalds
kontakt med jentene ble, både av styrer og
mange av avdelingspersonalet, sett på som un-