RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

132 Barnehjemmet i Sandviken
andre barna, eller noen av de voksne, kom med
en kald klut som hun kunne legge på pannen.
Hun kan ikke huske at det skjedde at barna ble
lest for. Hver lørdag fikk de imidlertid høre på
hørespill på radio. De fikk da servert kjeks og
frukt, for eksempel appelsiner eller bananer.
Frukten var gaver fra skip i handelsflåten.
Til jul var det pyntet på barnehjemmet. Før julen
fikk de besøk av en Round Table-klubb, og de
fikk gaver. På julaften var de i kirken, gikk rundt
juletreet og hadde god julemat. Fødselsdager ble
markert med at fødselsdagsbarnet fikk servert
frokost på sengen. Det var brødskiver i motsetning
til havregrøt, som var vanlig hverdagsfrokost.
I tillegg fikk de en liten gave. Hun kan ikke
huske at det ble arrangert fødselsdagsselskap på
barnehjemmet.
En annen jente fra omtrent samme periode
har forklart at hun hadde ingen voksenperson å
gå til for å betro seg. Dette medførte at hun ble
usikker, noe hun har tatt med seg senere i livet.
Hun ble også innesluttet og føler at hun har problemer
med å snakke om sitt følelsesliv. Oppdragelsen
ved barnehjemmet var «i sterk kristelig
ånd». De lærte seg å være høflige og måtte oppføre
seg pent.
Jenten har videre forklart at det ble feiret jul i
bestestuen. Før jul fikk de gaver fra «Onkelforeningen»
(som er det samme som den Round Tableklubben
som er nevnt ovenfor). På forhånd hadde
de skrevet ønskeliste, og ofte fikk de flere av ønskene
sine oppfylt. Også fødselsdager ble markert.
Den som hadde fødselsdag, fikk frokost på sengen.
De fikk også anledning til å invitere klassevenninner
hjem for å feire fødselsdagen. Det ble
da stelt i stand i bestestuen, med brus og kaker.
En jente som var ved institusjonen på det
meste av 1960-tallet og frem til institusjonen ble
nedlagt, har forklart til Granskingsutvalget at
hun føler at hun fikk kjærlighet ved barnehjemmet.
Oppholdet var godt, selv om det var en del
mangler. Denne jenten har forklart at hun blant
annet ble utsatt for fysiske avstraffelser, for eksempel
i forbindelse med lekselesingen. Hun ble
også utsatt for tvangsforing. Også denne jenten
har forklart at oppdragelsen var strengt kristen.
Hver søndag gikk de på søndagsskolen, og en
kveld i uken var det samlingsstund i bestestuen.
Da kom en kvinne til barnehjemmet og hadde
tekstlesing og håndarbeid.
Jenten har videre forklart at fødselsdager ble
markert «på en god måte». Det ble arrangert fødselsdagsselskap,
hvor de fikk anledning til å invitere
klassevenninner. De fikk også gaver. Også
julen ble markert, men da var det ofte langt færre
barn ved barnehjemmet enn til vanlig. En jul var
hun eneste barn på barnehjemmet. Hun feiret da
julen sammen med styreren og hennes familie,
hjemme hos familien. På barnehjemmet var det
gjort i stand blant annet julestrømpe med snop til
barna, og det var pyntet med juleduker og juletre.
Det første erindringsbildet denne jenten hadde
fra barnehjemmet, var at hun var nødt til å sitte
på potten til det var kommet et resultat, noe
som kunne ta svært lang tid. Hun ble sår i rumpen.
Dersom barna «plukket på seg selv» ble de
ofte slått på fingrene.
Denne jenten har videre forklart at hun følte
seg knyttet til styreren og var glad i henne. I voksen
alder besøkte hun styreren jevnlig frem til
hun døde, normalt en gang i måneden. Hun spurte
da styreren hvorfor hun hadde blitt fysisk avstraffet
og slått. Styreren ville imidlertid ikke svare
på dette. Hun vurderte det slik at styreren
egentlig angret på det som hadde skjedd.
En assistent fra slutten av 1950-tallet har forklart
at de var for få ansatte til å yte tilstrekkelig
nærhet og omsorg. Det ble for travelt til at de ansatte
for eksempel kunne ta barna på fanget og
lese for dem. De forsøkte å gi barna fysisk nærhet
bl.a. i forbindelse med leggingen, men hun er
redd for at barna opplevde de voksne som for
travle. Styreren ville barna sitt beste, men det var
samtidig «nesten umenneskelig å lage et godt
hjem» med de rammene de hadde, med få ansatte
i forhold til antall barn, en bygning som ikke
var ideell og med manglende kunnskap om det
enkelte barn.
Assistenten har videre forklart at barna var
bundet med sele i sengen om natten. Hun reagerte
ikke på dette som unormalt, bl.a. fordi
hun var vant til dette fra Mobergslien, hvor hun
tok barnepleierutdanningen. Hun benyttet imidlertid
ikke sele på egne barn, og tror at det var
bemanningssituasjonen som gjorde at de benyttet
sele på barna. Det hun reagerte mer på, var at
3–4-åringene ble bundet til pottene om morgenen,
mens de ansatte spiste frokost. De største
jentene var innom for å se til barna, slik at barna
hadde en form for tilsyn mens de ansatte spiste.
Den nevnte assistenten hadde ingen kunnskap
om bakgrunnen til det enkelte barn, og
visste ikke en gang etternavnene deres. Hun vet
heller ikke hva som eventuelt ble gjort for å styrke
kontakten med foreldrene eller familien for
øvrig. Noen år etter at hun hadde sluttet i stillingen,
på slutten av 1960-tallet, tok hun kontakt
med styreren fordi hun kunne tenke seg å være
besøksfamilie for en av jentene ved barnehjemmet.
Dette ble gjennomført noen ganger, men
hun følte at styreren ikke var så positiv til dette