RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

med på turer. Vurdert etter dagens målestokk kan
det nok ha manglet noe på den individuelle omsorgen
for det enkelte barn, og oppfølging av spesielle
behov. I dag er det større bevissthet og
kunnskap om barns individuelle behov. Denne ansatte
hadde kort tid før vært ansatt ved Sandviken
barnehjem. Hun var kritisk til omsorgsnivået og
måten barna ble behandlet på der. Sammenlignet
med Sandviken barnehjem, har den ansatte forklart
at hun vurderer det slik at omsorgen generelt
sett var bedre ved Jacob R. Olsens barnehjem.
Denne ansatte var ved barnehjemmet på den tiden
den tidligere omtalte drukningsulykken
skjedde. Hun var ikke involvert i redningsarbeidet,
men ble igjen på barnehjemmet for å ta seg av
de andre barna. På spørsmål om hvordan hendelsen
ble håndtert i ettertid, har hun opplyst at søsknene
til gutten som hadde druknet, ble spesielt
tatt vare på. Hun kan ikke huske at hendelsen ble
håndtert på noen uriktig eller kritikkverdig måte.
Det er mulig at noe ville blitt gjort annerledes i
dag, men hun mener at heller ikke vurdert etter
dagens målestokk var det noe kritikkverdig i måten
ulykken ble fulgt opp på. Vurdert i ettertid var
det heller noen å klandre for at ulykken skjedde.
Det viste seg at det var et hull i gjerdet rundt barnehjemmet,
men slik hun vurderer det i dag så var
dette en tragisk ulykke som ingen kan lastes for.
En styrer som var ved barnehjemmet på første
halvdel av 1970-tallet, har forklart at de ansatte
gjorde så godt de kunne for å gi omsorg, blant
annet ved å ta barna på fanget. Etter hvert forsøkte
de å etablere en primærkontakt til barna på avdelingen
for de minste barna. En ansatt skulle da
ha ansvar for 2–3 barn. På den måten var tanken
at barna skulle få færre voksne å forholde seg til.
Institusjonens preg, og det forhold at det var
så mange barn der, medførte at de vanlige funksjonene
slik som man oppfatter det i et «vanlig
hjem», var vanskelig å overføre til barnehjemmet.
Dersom barna skulle klare å utvikle adekvate
ADL-ferdigheter, så skulle de være sterke.
En styrer fra siste halvdel av 1970-tallet, har
forklart at de ansatte kom til kort i forhold til å
følge opp barn med spesielle problemer, for eksempel
barn som var utagerende eller som kom
borti smånasking. De var for få ansatte til å ta seg
av slike problemer på en god nok måte. I følge
styreren klarte de nok aldri å strekke helt til i forhold
til å gi barna omsorg, men hun opplevde det
slik at de ansatte var opptatt av barna, og at de
gav omsorg så langt de kunne ut fra den bemanningssituasjonen
som var. Personalet hadde for
eksempel barna med seg hjem på fritiden, og
småbarn ble for eksempel tatt på fanget og kost
med. Eldre barn ble blant annet tatt med på kino.
Jacob R. Olsens barnehjem 239
Vurdert i ettertid så mener styreren at barna
ikke hadde det bra nok ved barnehjemmet, men
sett i lys av tiden tror hun allikevel at barna hadde
det noenlunde bra både materielt og følelsesmessig.
Hun har imidlertid understreket at det
er vanskelig å vite hvordan barna opplevde institusjonsoppholdet.
Det å vokse opp på en institusjon
og det å arbeide på en institusjon er to forskjellige
verdener. Det er derfor vanskelig å si
hvordan det enkelte barn opplevde oppholdet
ved institusjonen.
Når det gjelder barnas kontakt med foreldre
og annen familie, er det gjennomgående i barnas
forklaringer at barnehjemmet ikke synes å ha
lagt hindringer i veien for det.
En gutt som var ved barnehjemmet tidlig i perioden,
har blant annet forklart at han fikk besøk av
sin tante, vanligvis en gang i måneden. Også moren
kom av og til på besøk. På den annen side så
besøkte han ikke foreldrene i hjemmet i løpet av de
årene han var ved barnehjemmet. Han opplevde
det slik at barnehjemmet ikke la hindringer i veien
for at barna skulle ha kontakt med foreldre eller familie
for øvrig. Det er flere barn som har forklart
at de noen ganger fikk besøk av foreldre eller familie.
Det varierte imidlertid hvor mye besøk det enkelte
barn fikk. Han har også forklart at han med
varierende hyppighet var hjemme hos familien.
Forklaringene til de ansatte samsvarer langt
på vei med forklaringene til barna, når det gjelder
kontakt med foreldre og familie. Det kunne
imidlertid variere sterkt hvor mye kontakt hvert
enkelt barn hadde utad.
En ansatt fra tidlig på 1960-tallet, har for eksempel
forklart at hun husker to mødre som noen
ganger var ved institusjonen, men at mange av
barna fikk svært lite besøk. Hun husker at dersom
det kom voksne til institusjonen, så var barna
veldig kontaktsøkende. Særlig var de kontaktsøkende
dersom det kom menn til institusjonen.
Hun vet ikke noe om hvorvidt det var lagt til rette
for kontakt mellom biologisk familie og barna
som bodde ved institusjonen.
En styrer fra første halvdel av 1970-tallet, har
opplyst at de ansatte forsøkte å legge det til rette
for at barna skulle ha kontakt med foreldre, der
dette var mulig og forsvarlig. I noen tilfeller gikk
dette greit, mens det var mer problematisk i andre
tilfeller. Han husker for eksempel et tilfelle
hvor de måtte låse døren, fordi en far kom til barnehjemmet
med kniv og ropte at han skulle drepe
de som hadde tatt gutten fra han.
En styrer fra siste halvdel av 1970-tallet har
opplyst at det var langt fra alle foreldrene som besøkte
barna. De ansatte hadde heller ikke noen
aktiv eller oppsøkende virksomhet i forhold til