RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

144 Bergen kommunale ungdomshjem/Solstreif
«I det siste har vi begynt å trekke personalet ved
institusjonen inn i foreldrenes rolle ovenfor elevene
med hensyn til lekser o.l. Foreløpig er vi kommet
for kort i arbeidet til å kunne gi noen kommentarer,
men vi vil tro at personalet har gode forutsetninger
til å fylle denne viktige rollen».
Det fremgår av rapporten at lærerne brukte 11 av
totalt 47 timer til gruppeundervisning i muntlige
fag og i gymnastikk. Resten av timene ble brukt
til hovedfagene, slik som norsk, matematikk og
engelsk. Denne undervisningen var i det vesentlige
individuell. Bakgrunnen for at undervisningen
i det vesentlige ble drevet individuelt, var
dels elevenes tidligere negative erfaringer i
gruppesituasjoner i normalskolen, og dels elevenes
mangel på sosiale trening.
Med ett unntak var elevene middels, eller
helst under middels. De stod langt fra hverandre
innenfor de enkelte fagene. Selv om de kjente
hverandre godt, hadde de ikke så lett for å utlevere
sine manglende kunnskaper til den eller de
andre i gruppen. Den utrygge gruppesituasjonen
medførte da at det var lettere og tryggere å
fleipe, spille bajas eller å spore samtalen inn på
ufaglige områder.
Erfaringene med elevene var, ifølge rapporten,
at de gjorde fremgang både sosialt sett og
skolemessig. Noen gikk det imidlertid sent fremover
med. To av elevene ønsket å fortsette videre
skolegang, henholdsvis yrkesskole og folkehøgskole.
Søknad for den ene var sendt. Lærerne
opplevde det imidlertid som vanskelig å tilbakeføre
elevene til ungdomsskolen i en normalklasse.
I årsmeldingen for 1972, skrevet av styrer
nr. 6, fremgår det at behandlingsopplegget ved
institusjonen var basert på en systematisk utnytting
av dagliglivets situasjoner:
«Det daglige miljøs muligheter, så vel innen institusjonen
som i samfunnet utenom, utnyttes i sosialpedagogisk
retning og er grunnlag for arbeidstrening
og sosial trening og pedagogisk læring. Den enkelte
eleven hjelpes gjennom miljøpåvirkning, samtaler
og trening i sosial tilpasning. Spesielt for institusjonen
er opplegget med at elevene selv er medansvarlige
for det praktiske husarbeidet.
Behandlingsopplegget til 1972 var basert på
stor frihet for elevene. For såpass unge og adferdsavvikende
elever som vi har hatt (14–17 år)
har friheten nok i 1972 vært i største laget».
Det fremgår videre av årsmeldingen at skoleundervisningen
hadde fått en sentral rolle i opplegget
ved ungdomshjemmet. Elevene som kom til
institusjonen var lite motivert for skolegang,
men i følge årsmeldingen syntes det spesielle
skoletilbudet ved ungdomshjemmet å være over-
kommelig «for selv den minst motiverte og avskremte».
Den nevnte styreren har forklart til Granskingsutvalget
at i alle fall en av ungdommene
gikk på vanlig skole i Bergen sentrum, og gjorde
lekser på institusjonen. Han fikk hjelp i forbindelse
med lekselesingen. Ved etableringen av institusjonen
i 1972 var det en lærer der. Senere kom
det en lærer til. Disse underviste ved institusjonen.
Også eksamen ble avviklet på institusjonen.
Den tidligere styreren kan i dag ikke huske om
noen av elevene som fikk undervisning ved institusjonen,
ble forsøkt tilbakeført til ordinær skole.
Han har videre forklart at han tror det var relativt
sparsommelig med fritidsutstyr ved institusjonen,
og at han ikke tror at noen av ungdommene
var med i idrettslag eller andre foreninger.
Dette fordi ungdommene følte at de stod utenfor
det sosiale sjiktet som deltok i slike aktiviteter,
slik han oppfattet det. En av konsulentene til institusjonen
hadde imidlertid en av jentene med i
hestemiljøet.
Da driften av ungdomshjemmet ble gjenopptatt
i 1975, var det ikke ansatt noen lærere og det
var heller ingen undervisning ved institusjonen.
Det fremgår av en rapport datert 25.08.1975, at
de tre jentene ved institusjonen var i skolepliktig
alder. To av disse fortsatte ved den skolen de
opprinnelig soknet til, mens en hadde hatt skoleopplegg
gjennom sykehusundervisningen i Bergen.
En gutt som var plassert der hadde falt ut av
et arbeidsforhold. Han hadde ikke fullført niende
skoleår. Derfor var planen at han fra høsten skulle
gjenoppta skolegangen.
Det fremgår videre av rapporten at institusjonen
hadde lagt opp til et nært samarbeid med
distriktssosialkontorene om den enkelte elev.
Det var videre lagt vekt på å få i gang samarbeid
med skole og foreldre. I tillegg til arbeids- og
skoleopplegg arbeidet institusjonen med å gi fritiden
til ungdommene et konstruktivt innhold.
De ansatte forsøkte å få klarlagt hvilke fritidstilbud
som fantes for ungdom i lokalmiljøet. De satset
på å få ungdommene engasjert i disse samlet
eller enkeltvis.
I en rapport datert 01.09.1976 fremgår det at
bare fire av ungdommene ved institusjonen hadde
fullført niende skoleår før plassering der. De andre
ungdommene hadde «en temmelig håpløs skolesituasjon
ved inntak med mange perioder med
skulk og adferdsmessige vansker i klassen».
Hjemmet så det som sin hovedoppgave å få disse
ungdommene inn i et ordnet skoleforhold igjen,
og å gi dem støtte til å klare å følge opp et tilbud. I
følge rapporten hadde de ansatte brukt mye tid på
å etablere et samarbeid med de forskjellige skole-