RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

206 Institusjonen Kofoedskolen
ved en del anledninger ble utsatt for ransaking av
de ansatte. Det var dels ransaking av rommet, og
dels ransaking av kroppen. Han ble i sistnevnte tilfelle
tatt med på et rom og måtte strippe. De ansatte
gikk da igjennom klærne hans og lette etter
eventuelle stjålne gjenstander. Det var spesielt to
navngitte ansatte som gjennomførte disse ransakingene.
Det var alltid to tilstede. Etter guttens
oppfatning ble ransakingene gjennomført dersom
de ansatte hadde mistanke om at han hadde begått
straffbare handlinger. Det skjedde ganske ofte at
de fant tyvegods. Det hendte imidlertid også at han
ble ransaket uten at han hadde gjort noe galt. Dersom
det ble funnet stjålne gjenstander, «vanket det
en lusing eller to–tre, før han ble tatt med til politiet».
Det kunne også hende at lusingene kom etter
at han hadde vært hos politiet. Dette var kraftige
lusinger, men ikke så kraftige at de førte til skade.
Han kan i dag ikke si konkret hvor ofte det skjedde
at han fikk slike lusinger, men han husker konkret
at han ved en anledning fikk «en skikkelig lusing»
etter at det ble funnet en hundrelapp på han.
En gutt som var ved institusjonen tidlig på
1970-tallet, har forklart at en navngitt ansatt slo
guttene. Det hendte for eksempel ofte at denne
ansatte bad en gutt om å bli med ned i treningsrommet
i kjelleren for å bokse med den ansatte.
Vedkommende fikk da utdelt boksehansker. Dette
var en måte å straffe guttene på, og det var ingen
frivillig sak å bli med ned i treningsrommet i kjelleren.
Gutten som fortalte dette, opplevde ikke
dette selv, men han hørte dette fra andre gutter.
Den ansatte kunne også ellers slå guttene
kraftig i ansiktet. Gutten har forklart at hans bror
for eksempel en gang ble slått så hardt at han slo
seg kraftig mot et arkivskap. Etter dette ble han
kjørt til legevakten. I følge gutten skal den ansatte
etter dette ha fått «skikkelige nerver», og han
lovte gutten fordeler dersom han ikke sa fra om
hendelsen til noen. Også en annen navngitt ansatt
kunne i følge gutten bruke fysisk makt og slå
eller sparke guttene.
Av andre straffemetoder har gutten beskrevet
permnekt og at de ikke fikk lommepenger. Han
har videre forklart at guttene var innelåst på institusjonen.
På spørsmål om hensikten med å
låse døren, opplyser han at han helt klart oppfattet
det slik at hensikten var å holde guttene inne,
og ikke å holde andre ute. Han måtte være inne
på institusjonen hele tiden, og kunne for eksempel
ikke være ute på fritiden om dagen. I «gode
perioder» kunne det hende at de fikk gå på kino,
men hovedregelen var at de måtte være innendørs.
Det hendte at guttene rømte, og etter slike
rømninger ble ungdommene etter hvert «tauet
inn» av politiet. Institusjonen tilkalte politiet og
noen ganger var det slik at guttene ble med frivillig
tilbake, men det hendte også at politiet brukte
makt for å få dem med. En av de ansatte var ofte
med politiet, og i følge gutten brukte den ansatte
makt og var mer brutal enn det politiet var.
En gutt som var ved institusjonen i en periode
i løpet av første halvdel av 1970-tallet, har navngitt
to ansatte som slo. Dette er de to samme ansatte
som flere av de andre guttene har nevnt.
Den ene av de ansatte hadde et opplegg som
gikk ut på at guttene kunne velge mellom trekk i
lommepenger eller å få en lusing som refselse. I
tilfelle vedkommende gutt valgte fysisk avstraffelse,
måtte han være med ned i gymsalen, og
den ansatte kunne da slå hardt. Også denne gutten
har beskrevet at de var innelåst på institusjonen.
Han rømte ofte, men etter en tid ble han
gjerne hentet tilbake av politiet. Som reaksjon på
rømninger mistet han bonusen på ukepengene.
En gutt som var ved institusjonen i perioder
på 1970-tallet, har forklart at han husker at to ansatte,
som han ikke husker navnet eller stillingsbetegnelsen
på, utøvet vold. Gutten har beskrevet
de to som «usikre og klossete». De klarte
ikke å yte hjelp til gutten, men reagerte med å
slå. Han ble da tatt med ned i det de kalte gymsalen.
Der ble han bl.a. sparket ben under, og han
ble slått mens en av de ansatte satt over ham.
Han ble ikke slått så hardt at han begynte å blø
eller fikk blåmerker.
Gutten har forklart at han ikke alltid ville innordne
seg etter de reglene som gjaldt. I perioder
ble han derfor slått flere ganger om dagen. Dette
var bare når de to nevnte ansatte var på jobb. Styreren
(nr 4) var av en helt annen type, men når
han var borte fra institusjonen ble bildet et helt
annet – «det ble ville tilstander». Gutten tror at
styreren ikke var klar over hva som skjedde. Gutten
stolte på styreren, men til tross for dette fortalte
gutten aldri til styreren at han ble slått av de
to nevnte ansatte.
Denne gutten har også forklart at de to samme
ansatte håndhevet restriksjoner med hensyn
til å gå ut fra institusjonen. Brudd på regler medførte
at han ikke fikk gå ut. Gutten husker ikke i
dag om døren var låst, men de to nevnte ansatte
stilte seg foran ham og forhindret ham i å komme
ut døren. Dette kunne også skje etter at han
var blitt slått som beskrevet ovenfor. Hele situasjonen
var derfor truende. De to ansattes kroppsspråk,
og det at han hadde blitt utsatt for fysisk
avstraffelse, tilsa at han ikke kunne gå ut.
En av guttene har forklart at det på institusjonen
var installert et elektronisk overvåkningssystem
som registrerte guttenes bevegelser. En
ansatt fra 1970-tallet, som er direkte spurt om