RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

Dette begrunner han blant annet med at arbeidspresset
var stort. Når arbeidspresset var stort i
forhold til ressursene, ble det til at man måtte prioritere.
De sakene det «lyste gult eller rødt lys
ved» påkalte og medførte særlig oppmerksomhet
fra barnevernsnemnda. Når det gjaldt saker som
var mer kurante og virket mer oversiktlige, ble
saksbehandlingen ikke så grundig.
Også et varamedlem av Bergen barnevernsnemnd,
som møtte i nemnda en rekke ganger på
siste halvdel av 1960-tallet, har forklart at sakene
ble forberedt av sekretariatet (barnevernkontoret)
og lagt frem for nemnda. I tvangssakene møtte alltid
en dommer, og hun har beskrevet nemndas behandling
av disse sakene som «god og grundig».
Dommeren var opptatt av at forhold som ikke var
relevante, ble «skallet av» og at vedtakene ble fattet
ut fra «formelle og gode kriterier».
Når det gjelder de frivillige plasseringene,
opplevde varamedlemmet at saksbehandlingen i
nemnda var summarisk etter at saken var fremlagt
fra den ansatte fra sekretariatet. Normalt
foregikk møtene mellom kl. 17.00 og kl. 19.00.
Flere vedtak ble fattet i hvert møte.
Varamedlemmet har videre opplyst at barnevernsnemnda
var sammensatt av politikere. Hun
følte at oppgavene i barnevernsnemnda «ikke ble
sett på som de viktigste for politikerne». Formelt
sett var saksbehandlingen kanskje riktig om
man så på vedtakene, men hun føler at medlemmene
i nemnda i liten grad hadde forutsetninger
for å sette seg inn i de bakenforliggende forhold,
hva vedtakene faktisk inneholdt og hva de medførte.
I ettertid husker hun godt et tilfelle som
hun mener understøtter og illustrerer de bekymringer
hun har gitt uttrykk for overfor Granskingsutvalget.
Nemnda hadde til behandling en sak som
dreide seg om omsorgsovertakelse av barn fra en
mor. Varamedlemmet husker at ett av nemndas
medlemmer fremholdt at moren, som verken var
i stand til å vaske trappen eller å vaske innvendig
i leiligheten sin, ikke kunne være kompetent til å
ta omsorgen for barna. Hun mener at denne episoden
illustrer det hun har beskrevet om nemndas
og medlemmenes innsikt og forståelse av de
problemer som ble behandlet.
Som nærmere beskrevet i kapittelet om tilsyn,
hadde barnevernkontoret i Bergen i perioden
1954–72, en vanskelig arbeidssitusajon.
Det var for få ansatte, og dessuten problemer
med å skaffe kvalifisert hjelp. Når det gjelder de
andre kommunene som, sammen med Bergen,
ble slått sammen til Bergen «storkommune» i
1972, har Granskingsutvalget færre opplysninger,
men etter omfanget på barnevernsprotokol-
Vedtak om plassering 57
lene å dømme, var arbeidsmengden i Bergen
langt høyere enn i de omkringliggende kommunene.
Mens for eksempel Laksevåg barnevernsnemnds
protokoll for perioden 1954–72 består av
to bind, består Bergen barnevernsnemnds protokoll
for samme periode av en lang rekke bind, og
ofte 4–5 bind for hvert enkelt år.
Det fremgår videre av Bergen barnevernsnemnds
protokoll at nemnda kunne behandle så
mye som omring 80 saker i hvert møte, som
jevnt over var hver 14. dag. Det var langt fra alle
disse sakene som gjaldt omsorgsovertakelser,
men samlet må det ha vært mye de enkelte
nemndsmedlemmene måtte sette seg inn i og ta
stilling til i hvert møte.
5.3.2 Plasseringer med eller uten samtykke
Etter det som går frem av barnevernsnemndsprotokollene,
ble alle tvangssaker behandlet ved
vedkommende by- eller herredsrettsdommer tilstede.
Det er ikke holdepunkter for at barnevernsnemndene
ikke kjente til hvordan nemnda
skulle være sammensatt i «§ 5-sakene». Dette
gjelder barnevernsnemndene både i Bergen,
Laksevåg og i Fana. I disse sakene var det vedkommende
dommer som førte protokollene, og
som således formulerte vedtakene.
Ved gjennomgang av vedtakene der dommeren
ikke var tilstede, altså vedtakene som gjaldt
frivillige plasseringer, har Granskingsutvalget
gjort undersøkelser for å klarlegge om det kan
ha skjedd at slike vedtak ble fattet uten gyldig
samtykke.
I en del tilfeller er det ikke sagt noe uttrykkelig
i vedtakene om hvorvidt det lå et samtykke til
grunn for behandlingen. Et eksempel på dette er
et vedtak fra 1957. I følge nemndas protokoll
gjaldt saken en gutt som var født utenfor ekteskap
og som bodde hos sin bestemor. I følge vedtaket
hadde han gjentatte ganger holdt seg borte
fra skolen, og det var «åpenbart at bestemoren
ikke rår med han». Overlæreren på skolen hadde
gitt uttrykk for at han mente at Bergens guttehjem
på Garnes måtte være det rette stedet for
gutten. Som en prøveordning hadde styreren
overfor barnevernkontoret erklært seg villig til å
ta imot gutten en måneds tid. Nemnda fattet vedtak
om at «den foreløpige ordning godkjennes».
Det fremgår ikke av vedtaket om moren eller
bestemoren samtykket til denne plasseringen.
Formuleringen av det nevnte vedtaket kan for
øvrig forstås som en «godkjenning» av en privat
anbringelse, siden det ikke er sagt noe i vedtaket
om omsorgsovertakelse. Lignende «godkjenninger»
finnes det en rekke eksempler på i protokol-