RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

More documents

Recommendations

Info

238 Jacob R. Olsens barnehjem Denne ansatte har også opplyst at styrer nr. 1 favoriserte noen av barna. Hun tror det for eksempel kan ha vært de skoleflinke. Når det kom besøk til barnehjemmet, var styrer nr. 1 ofte smørblid. Hun hadde da en helt annen personlighet enn når de ikke hadde slikt besøk. Den ansatte vet ikke om besøket var fra styret eller fra barnevernsnemnda eller andre. Slik den ansatte vurderer omsorgsnivået i ettertid, fikk barna mat og klær, men de fikk ingen kjærlighet. På spørsmål fra Granskingsutvalget om det var barn som hadde særskilte behov, har hun svart at hun ikke er sikker på det. Hun hadde selv liten informasjon om barna. Derfor ble det til at de hadde mest fokus på de materielle ting, at barna skulle få nok mat og klær m.v. Som en oppsummering føler hun at følelsesmessig omsorg var fraværende og at det også var omsorgssvikt i forhold til det tilbud barna fikk. Den tidligere omtalte diakonissen, som kom til barnehjemmet i august 1957, har overfor utvalget rettet sterk kritikk mot det omsorgstilbudet barnehjemmet tilbød. Hun ble anmodet om å reise til barnehjemmet av forstanderinnen ved Diakonissehuset i Oslo. Bakgrunnen for at hun ble anmodet om dette var blant annet de vanskelige forhold som hadde oppstått ved barnehjemmet. Disse problemene var i hovedsak knyttet til styrer nr. 1, som det hadde vært avisskriverier om. Fra forstanderen ved Diakonissehuset (stillingen som i dag tilsvarer administrerende direktør), frarådet henne sterkt å reise til barnehjemmet. Forstanderen sa at det var «en umulig situasjon». Bakgrunnen for dette var at huset var for stort, og totalt uegnet for å skulle kunne skape en hyggelig atmosfære. Forstanderen sa ikke noe om styrer nr. 1 eller forholdene knyttet til henne. Diakonissen besluttet å reise til Bergen. Hennes begrunnelse for dette var at hun ville støtte styrer nr. 1, og hun ville også ivareta Diakonissehusets omdømme. Denne ansatte har gitt flere eksempler på den kulde styrer nr. 1 viste overfor barna. Ofte når denne ansatte kom inn på lekestuen, så kom barna og holdt rundt henne. Hun husker spesielt en gang da hun kom sammen med styrer nr. 1 og dette skjedde. Styreren spurte da hvorfor ikke den ansatte kunne få barna til å slutte med dette. Hun opplevde det slik at barna følte frykt for styrer nr. 1. Styreren og hennes ledelse og holdninger skapte en atmosfære som ikke var bra for barna. Styrer nr. 1 var «sentrum for frykt og usikkerhet». Denne ansatte har videre opplyst at etter at barna på hennes avdeling hadde gått til ro og sovnet, hendte det ofte at hun gikk inn på rommet til dem. Hun husker at hun da ofte gråt. Bakgrunnen for dette var at hun følte at omsorgstilbudet som barna fikk, langt fra var tilfredsstillende. Når denne ansatte ser tilbake på perioden ved Jacob R. Olsens barnehjem, så føler hun at hun til en viss grad vil klandre seg selv for at hun ikke tok forholdene opp tidligere. Dette gjelder både at hun skulle tatt det opp med styrer nr. 1, og at hun kanskje også skulle tatt det opp med andre, for eksempel tilsynsmyndigheter eller de overordnede ved Diakonissehuset i Oslo. Men slik forholdene var den gangen, og også hensett til hennes egen alder og erfaring, så var dette vanskelig å ta opp. Hun føler for øvrig at perioden ved Jacob R. Olsens barnehjem var følelsesmessig belastende for henne selv. En ansatt som var ved barnehjemmet tidlig på 1960-tallet, har beskrevet styrer nr. 1 som «en kald kvinne som forskjellsbehandlet barna». Styrerens væremåte preget klart barnehjemmet. Det forhold at de var veldig få ansatte i forhold til den store barneflokken, medførte også at de ansatte hadde liten tid til barna. Slik hun vurderer det nå, var det helt klart at det var for få ansatte i forhold til de oppgavene de hadde. Hun tenker tilbake på tiden og forholdene ved Jacob R. Olsens barnehjem med tristhet. Det regime og den atmosfæren som var skapt, i hovedsak på grunn av styrer nr. 1 sin væremåte og opptreden, samt at de var for få ansatte i forhold til antall barn, gjorde at omsorgstilbudet ikke ble godt. En ansatt som var ved barnehjemmet på første halvdel av 1960-tallet, har opplyst at hun tror at barna hadde mulighet til å gå til voksenpersoner og betro seg. Men det var helst dersom en ansatt hadde fått god kontakt med et barn. Hun tror ikke at dette var så gjennomført. På spørsmål om de ansatte hadde tanker om at barna burde holdes på en viss avstand for å unngå for nær tilknytning, har hun opplyst at hun ikke tror at de tenkte slik. Hun husker for eksempel at hun en gang opplevde det som en belastning at en jente, som hun hadde spesielt god kontakt med, ble adoptert bort. Hun forstod at adopsjon var det beste for barnet, men hun har nevnt dette som et eksempel på at det var tillatt å ha spesielt god kontakt med barna. På den annen side var det vel til dels slik at det var for lite personell til å ta seg av barna på en fullt tilfredsstillende måte. De hadde ikke det man i dag kaller primærkontakter. Det kunne bli etablert nærmere kontakt mellom noen barn og noen ansatte, men det var mer tilfeldig. En ansatt som var ved barnehjemmet omkring 1970, har forklart at hun mener at de ansatte forsøkte å gi så god omsorg som de kunne, blant annet når det gjaldt mat, å lese for barna og å ta dem
med på turer. Vurdert etter dagens målestokk kan det nok ha manglet noe på den individuelle omsorgen for det enkelte barn, og oppfølging av spesielle behov. I dag er det større bevissthet og kunnskap om barns individuelle behov. Denne ansatte hadde kort tid før vært ansatt ved Sandviken barnehjem. Hun var kritisk til omsorgsnivået og måten barna ble behandlet på der. Sammenlignet med Sandviken barnehjem, har den ansatte forklart at hun vurderer det slik at omsorgen generelt sett var bedre ved Jacob R. Olsens barnehjem. Denne ansatte var ved barnehjemmet på den tiden den tidligere omtalte drukningsulykken skjedde. Hun var ikke involvert i redningsarbeidet, men ble igjen på barnehjemmet for å ta seg av de andre barna. På spørsmål om hvordan hendelsen ble håndtert i ettertid, har hun opplyst at søsknene til gutten som hadde druknet, ble spesielt tatt vare på. Hun kan ikke huske at hendelsen ble håndtert på noen uriktig eller kritikkverdig måte. Det er mulig at noe ville blitt gjort annerledes i dag, men hun mener at heller ikke vurdert etter dagens målestokk var det noe kritikkverdig i måten ulykken ble fulgt opp på. Vurdert i ettertid var det heller noen å klandre for at ulykken skjedde. Det viste seg at det var et hull i gjerdet rundt barnehjemmet, men slik hun vurderer det i dag så var dette en tragisk ulykke som ingen kan lastes for. En styrer som var ved barnehjemmet på første halvdel av 1970-tallet, har forklart at de ansatte gjorde så godt de kunne for å gi omsorg, blant annet ved å ta barna på fanget. Etter hvert forsøkte de å etablere en primærkontakt til barna på avdelingen for de minste barna. En ansatt skulle da ha ansvar for 2–3 barn. På den måten var tanken at barna skulle få færre voksne å forholde seg til. Institusjonens preg, og det forhold at det var så mange barn der, medførte at de vanlige funksjonene slik som man oppfatter det i et «vanlig hjem», var vanskelig å overføre til barnehjemmet. Dersom barna skulle klare å utvikle adekvate ADL-ferdigheter, så skulle de være sterke. En styrer fra siste halvdel av 1970-tallet, har forklart at de ansatte kom til kort i forhold til å følge opp barn med spesielle problemer, for eksempel barn som var utagerende eller som kom borti smånasking. De var for få ansatte til å ta seg av slike problemer på en god nok måte. I følge styreren klarte de nok aldri å strekke helt til i forhold til å gi barna omsorg, men hun opplevde det slik at de ansatte var opptatt av barna, og at de gav omsorg så langt de kunne ut fra den bemanningssituasjonen som var. Personalet hadde for eksempel barna med seg hjem på fritiden, og småbarn ble for eksempel tatt på fanget og kost med. Eldre barn ble blant annet tatt med på kino. Jacob R. Olsens barnehjem 239 Vurdert i ettertid så mener styreren at barna ikke hadde det bra nok ved barnehjemmet, men sett i lys av tiden tror hun allikevel at barna hadde det noenlunde bra både materielt og følelsesmessig. Hun har imidlertid understreket at det er vanskelig å vite hvordan barna opplevde institusjonsoppholdet. Det å vokse opp på en institusjon og det å arbeide på en institusjon er to forskjellige verdener. Det er derfor vanskelig å si hvordan det enkelte barn opplevde oppholdet ved institusjonen. Når det gjelder barnas kontakt med foreldre og annen familie, er det gjennomgående i barnas forklaringer at barnehjemmet ikke synes å ha lagt hindringer i veien for det. En gutt som var ved barnehjemmet tidlig i perioden, har blant annet forklart at han fikk besøk av sin tante, vanligvis en gang i måneden. Også moren kom av og til på besøk. På den annen side så besøkte han ikke foreldrene i hjemmet i løpet av de årene han var ved barnehjemmet. Han opplevde det slik at barnehjemmet ikke la hindringer i veien for at barna skulle ha kontakt med foreldre eller familie for øvrig. Det er flere barn som har forklart at de noen ganger fikk besøk av foreldre eller familie. Det varierte imidlertid hvor mye besøk det enkelte barn fikk. Han har også forklart at han med varierende hyppighet var hjemme hos familien. Forklaringene til de ansatte samsvarer langt på vei med forklaringene til barna, når det gjelder kontakt med foreldre og familie. Det kunne imidlertid variere sterkt hvor mye kontakt hvert enkelt barn hadde utad. En ansatt fra tidlig på 1960-tallet, har for eksempel forklart at hun husker to mødre som noen ganger var ved institusjonen, men at mange av barna fikk svært lite besøk. Hun husker at dersom det kom voksne til institusjonen, så var barna veldig kontaktsøkende. Særlig var de kontaktsøkende dersom det kom menn til institusjonen. Hun vet ikke noe om hvorvidt det var lagt til rette for kontakt mellom biologisk familie og barna som bodde ved institusjonen. En styrer fra første halvdel av 1970-tallet, har opplyst at de ansatte forsøkte å legge det til rette for at barna skulle ha kontakt med foreldre, der dette var mulig og forsvarlig. I noen tilfeller gikk dette greit, mens det var mer problematisk i andre tilfeller. Han husker for eksempel et tilfelle hvor de måtte låse døren, fordi en far kom til barnehjemmet med kniv og ropte at han skulle drepe de som hadde tatt gutten fra han. En styrer fra siste halvdel av 1970-tallet har opplyst at det var langt fra alle foreldrene som besøkte barna. De ansatte hadde heller ikke noen aktiv eller oppsøkende virksomhet i forhold til
Page 1 and 2:
RAPPORT fra Granskingsutvalget for
Page 3:
Til Fylkesmannen i Hordaland Ved br
Page 6 and 7:
6 Innhold 4.8.7 Bergen barnevernsne
Page 8 and 9:
8 Innhold 13. Jacob R. Olsens barne
Page 11 and 12:
I sammendraget gir utvalget en kort
Page 13 and 14:
har foreligget gyldige vedtak i sam
Page 15 and 16:
utvalg under Sosialdepartementet so
Page 17 and 18:
kunne være direkte overgrep. Det i
Page 19 and 20:
3.1 Arbeidet i Granskingsutvalget G
Page 21 and 22:
kivet i Bergen, Riksarkivet i Oslo
Page 23 and 24:
vært påkrevd med informasjon fra
Page 25 and 26:
4.1 Barnevernloven av 17. juli 1953
Page 27 and 28:
annet ble bestemt, jf nedenfor om
Page 29 and 30:
oppgave å dømme foreldrene. Moral
Page 31 and 32:
ter § 17 annet ledd burde man ogs
Page 33 and 34:
nødvendige undersøkelser og tok e
Page 35 and 36:
med hensyn til hvilke tiltak som ev
Page 37 and 38:
ningslovens regler om bistand av ad
Page 39 and 40:
ta foreldremyndigheten fra foreldre
Page 41 and 42:
der skolestyret og Kirke- og underv
Page 43 and 44:
gir det varme, kjærlighet og forst
Page 45 and 46:
ter ute. Det måtte være tilstrekk
Page 47 and 48:
1958 ble antallet inspektører redu
Page 49 and 50:
let og forholdene ved institusjonen
Page 51 and 52:
sonalets helse og øvrige forhold s
Page 53 and 54:
mente at det kun i unntakstilfeller
Page 55 and 56:
det grunnlaget ha en oppfatning om
Page 57 and 58:
Dette begrunner han blant annet med
Page 59 and 60:
som også hadde ledet til politianm
Page 61 and 62:
Utvalget finner videre grunn til å
Page 63 and 64:
arnevernlovens forstand eller om de
Page 65 and 66:
hjemmel for å plassere barn på ba
Page 67 and 68:
inger bl.a. i forbindelse med godkj
Page 69 and 70:
synsførere for Anna Jebsens Minde
Page 71 and 72:
«I og med at inspeksjonsvirksomhet
Page 73 and 74:
ger skulle kunne forsvare at disse
Page 75 and 76:
En av guttene savnet en voksen som
Page 77 and 78:
oppnevnt 19.04.56. Det kan i og for
Page 79 and 80:
ven. Granskingsutvalget har imidler
Page 81 and 82:
syn ble gjennomført, men det finne
Page 83 and 84:
med tilsyn kom undervær med at noe
Page 85 and 86:
urde blitt brakt videre til politis
Page 87 and 88:
arn, og rapportering om det enkelte
Page 89 and 90:
verninspektør og fylkesmannens bar
Page 91 and 92:
erne». Guttene uttalte at de hadde
Page 93 and 94:
7.1 Granskingsutvalgets grunnlag fo
Page 95 and 96:
I 1976 var lekerommet i første eta
Page 97 and 98:
te arkivopplysninger, og dessuten h
Page 99 and 100:
sisk, dersom de ikke spiste opp mat
Page 101 and 102:
Heller ikke styreren fra den samme
Page 103 and 104:
til å lese. Hun har i ettertid ten
Page 105 and 106:
legge forholdene til rette for at d
Page 107 and 108:
fikk da ris av styreren, mens de an
Page 109 and 110:
Granskingsutvalget vurderer utstøt
Page 111 and 112:
utviste noen aktivitet for at barna
Page 113 and 114:
Julen synes å ha vært markert på
Page 115 and 116:
Page 117 and 118:
leketing. En må etter dagens stand
Page 119 and 120:
Av det før omtalte jubileumsskrift
Page 121 and 122:
En som var ansatt som praktikant mo
Page 123 and 124:
passet årstidene, men at barna ski
Page 125 and 126:
Som nevnt ovenfor, så var det en j
Page 127 and 128:
Hun kan for eksempel ikke se for se
Page 129 and 130:
En tredje jente, som også var der
Page 131 and 132:
8.13 Seksuelle overgrep Ingen av ba
Page 133 and 134:
fordi det ble «litt mye styr» for
Page 135 and 136:
Page 137 and 138:
Gulvene var dekket med gulvbelegg o
Page 139 and 140:
interesse blant fagutdannede. Man h
Page 141 and 142:
Noen av de ansatte i den sistnevnte
Page 143 and 144:
for å gå på badet av frykt for
Page 145 and 146:
ne. Institusjonen vurderte det som
Page 147 and 148:
stoffer, blant annet hasj, amfetami
Page 149 and 150:
å sikre at de ansatte fikk mulighe
Page 151 and 152:
9.14 Følelsesmessig omsorg, nærhe
Page 153 and 154:
lingsdalen benyttet. Noen ganger bl
Page 155 and 156:
Barnetallet ble redusert da det ene
Page 157 and 158:
Da bygningene på Garnes ble oppfø
Page 159 and 160:
Guttenes spiserom ble beskrevet som
Page 161 and 162:
vært noen ansatte med barnevernfag
Page 163 and 164:
ord på to rekker. Styreren eller d
Page 165 and 166:
Mange av guttene har forklart at kl
Page 167 and 168:
Gangen utenfor guttenes soverom var
Page 169 and 170:
svakere elevene har gitt uttrykk fo
Page 171 and 172:
hatt negative konsekvenser for oppf
Page 173 and 174:
Granskingsutvalget at han ved et be
Page 175 and 176:
gene for lærerne, for å unngå re
Page 177 and 178:
seg guttene på båttur og viste de
Page 179 and 180:
gikk til Dagbladet som slo opp sake
Page 181 and 182:
har gitt uttrykk for at den seksuel
Page 183 and 184:
10.17 Helsetilbud I arkivet etter g
Page 185 and 186:
11.1 Granskingsutvalget grunnlag fo
Page 187 and 188: hersket et sunt tillitsforhold mell
Page 189 and 190: Granskingsutvalget legger til grunn
Page 191 and 192: de det nok bra materielt sett, men
Page 193 and 194: lagt barnevernlovens bestemmelser.
Page 195 and 196: kolen. På den annen side har utval
Page 197 and 198: som før 1973 hadde vært ved Morge
Page 199 and 200: tilfellene hadde institusjonen hatt
Page 201 and 202: To av elevene fikk være med underb
Page 203 and 204: En gutt som var ved institusjonen n
Page 205 and 206: nus som de kunne opparbeide seg. Po
Page 207 and 208: dette, har derimot forklart at det
Page 209 and 210: gave å rydde opp etter disse turen
Page 211 and 212: 13.1 Granskingsutvalgets grunnlag f
Page 213 and 214: kroker ved hjelp av halvvegger. Dis
Page 215 and 216: Styrer nr. 4 ble ansatt i møte 06.
Page 217 and 218: andre etasje var det en avdelingsle
Page 219 and 220: To gutter som var ved institusjonen
Page 221 and 222: tvang og sanksjoner i den forbindel
Page 223 and 224: let, synes imidlertid klærne å ha
Page 225 and 226: Gutten har videre forklart at det v
Page 227 and 228: hadde musikalsk anlegg. Han tror at
Page 229 and 230: har vært relativt «normalt». Neg
Page 231 and 232: 13.13 Adferdsregulering og straffer
Page 233 and 234: En av guttene kom da borti en panne
Page 235 and 236: Jenten har videre forklart at hun e
Page 237: terte dette seg imellom. Hun opplev
Page 241 and 242: 13.16 Helsetilbud Det fremgår av s
Page 243 and 244: 14.3 Godkjenning av institusjonen E
Page 245 and 246: taljene i dette. Hovedinntrykket er
Page 247 and 248: Formannen i styret for barnehjemmet
Page 249 and 250: Styrerstillingen var utlyst gjentat
Page 251 and 252: Granskingsutvalget finner det godgj
Page 253 and 254: Granskingsutvalget har fått flest
Page 255 and 256: leker på barnehjemmet, og barnebø
Page 257 and 258: ter, ble omdannet til guttehjem hø
Page 259 and 260: personalet ikke klarte «å rå med
Page 261 and 262: erer til samme politisak eller om d
Page 263 and 264: ne, og at han hadde forsøkt å tun
Page 265 and 266: eidet. Det siste synes å ha foreko
Page 267 and 268: 15.1 Granskingsutvalgets grunnlag f
Page 269 and 270: gen- og kveldstell. Det var innrede
Page 271 and 272: Vaktordningen hadde ifølge styrere
Page 273 and 274: 15.10 Forholdet mellom barna Ifølg
Page 275 and 276: En annen gutt, som var ved barnehje
Page 277 and 278: I 1985 vedtok Hordaland fylkesting
Page 279 and 280: pedagogsutdanning fra Norges kommun
Page 281 and 282: messig og tilpasset forskjellige fo
Page 283 and 284: eidet. Dette var knyttet til konsen
Page 285 and 286: ten, har utvalget imidlertid ikke t
Page 287 and 288: Derfor svettet hun, og det var tidv
Page 289 and 290:
hun hadde talent for. I forhold til
Page 291 and 292:
arna kl. 20.00. Den fremste oppgave
Page 293 and 294:
17.1 Granskingsutvalgets grunnlag f
Page 295 and 296:
i ble gitt noen permanent godkjenni
Page 297 and 298:
var vesentlig dårligere enn det ha
Page 299 and 300:
forhold til skolegang og lekselesin
Page 301 and 302:
Granskingsutvalget legger til grunn
Page 303 and 304:
fortalte ham mer konkret hva han ha
Page 305 and 306:
dyrene. Han var interessert i heste
Page 307 and 308:
Kommunen hadde etter loven og forsk
Page 309 and 310:
I den første delen av granskingspe
Page 311:
forberedende ansvar, i forhold til
Page 315 and 316:
1) Noen generelle trekk ved utvikli
Page 317 and 318:
sine egne foreldre. En begynte å s
Page 319 and 320:
Familien best 2) Syn på barns beho
Page 321 and 322:
dergraving av disiplinen. Slik form
Page 323 and 324:
«Totale» institusjoner 3) Trekk v
Page 325 and 326:
utenfra, at et trengs klare regler
Page 327 and 328:
kom det sjelden. Folk flest har en
Page 329 and 330:
Omsorgsovertakelser og forebyggende
Page 331 and 332:
ling for den minste ting, og hun m
Page 333 and 334:
En kan med rette spørre om spesial
Page 335 and 336:
for svake garantier, og den ble des
Page 337:
Nyhus, Per (1969) «Verneskoleutval
show all

RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?