RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

162 Bergens guttehjem, Garnes
ne på fritiden. Departementet pekte særlig på situasjoner
omkring morgenstell, leggetid, måltider
mv., «der barn i alle aldre har særskilt behov
for god voksenkontakt». Det måtte også ordnes
med hvilende nattevakt, slik at lærerne som bodde
i samme bygning som guttene, ikke av den
grunn også skulle fungere som nattevakt.
Departementet mente videre at institusjonens
personale hadde behov for sakkyndig støtte
i sitt arbeid, og anbefalte at man «straks, i samråd
med barnevernsnemnda, prøver å finne frem til
en psykolog som vil påta seg denne oppgave på
honorarbasis».
Også de fleste ansatte som Granskingsutvalget
har intervjuet, vurderer det slik at det var for
få ansatte til å ta seg av og ha tilsyn med guttene.
En som var lærer på midten av 1960-tallet har for
eksempel gitt uttrykk for at det var for få ansatte
til å kunne tilfredsstille behovet for personlig omsorg,
og at det var en stor utfordring å være lærer
på dagtid og omsorgsperson om kvelden.
En lærer ansatt mot slutten av den perioden
utvalget har gransket, har gitt uttrykk for at det
burde vært flere kvinnelige ansatte ved institusjonen,
og at miljøet var for maskulint.
Også mange av guttene har gitt uttrykk for at
det var for få ansatte, og at de i stor utstrekning
ble overlatt til seg selv på fritiden, med lite tilsyn
fra de voksne.
En lærer fra første halvdel av 1960-tallet har
forklart til Granskingsutvalget at det ikke var
noe samarbeid mellom styreren og lærerne. De
ble ikke tatt med på råd, og fikk ingen informasjon
eller veiledning. Det faglige miljøet var etter
denne lærerens oppfatning, lite spennende.
Forklaringene fra ansatte i perioden etter styrerskiftet
i 1970 gir et annet bilde av forholdet mellom
styrer og de ansatte. Styreren i denne perioden
har for eksempel forklart at han og en lærer
diskuterte institusjonens fremtid og hvordan det
kunne bli best mulig for guttene. En av lærerne fra
denne perioden har på den annen side opplyst at
det ikke var noen diskusjon blant personalet om
grensesettingen og hva man skulle akseptere.
Granskingsutvalget legger til grunn at personellsituasjonen
var preget av kontinuitet når det
gjaldt styrere og noen få andre ansatte, i første
rekke kvinnen som stelte klærne, og den kvinnelige
kokken ved institusjonen. Blant lærerne har
det imidlertid vært stor gjennomtrekk gjennom
hele den perioden utvalget har gransket. Dette
svekket i høy grad guttenes mulighet for stabil
voksenkontakt.
Granskingsutvalget finner det videre godgjort
at det var en klar mangel på personell med
barnevernfaglig utdanning. De to styrerne ved
institusjonen tilfredsstilte ikke barnehjemsforskriftens
kvalifikasjonskrav. Det synes heller
ikke å ha vært gjort noe forsøk på å ansette noen
med barnevernfaglig utdanning, verken fra institusjonens
eller barnevernets side. Mangelen på
kvalifisert barnevernpersonell synes først å ha
blitt et tema i 1971–72, etter at Sivilombudsmannen
satte søkelyset på institusjonen. For øvrig
var det antakelig ingen, eller i alle fall svært få, av
de ansatte som hadde erfaring fra lignende arbeid
før de kom til guttehjemmet.
Det var også for få ansatte ved institusjonen,
særlig i perioden før 1960, da det var omkring 35
gutter ved institusjonen, men også senere. Guttehjemmets
område var stort, noe som krevde
mer bemanning for å ha tilstrekkelig tilsyn med
guttene. Den enkelte ansatte lærer hadde dessuten
en uakseptabel arbeidsprofil ved at han var
miljøarbeider og nattevakt i tillegg til å være lærer.
Etter Granskingsutvalgets oppfatning, må
det ha vært vanskelig å ha overskudd til nærhet
og omsorg overfor guttene, med slike arbeidsvilkår.
Den vanskelige situasjonen vedvarte hele
den perioden utvalget har gransket, selv om barnetallet
ble redusert gjennom årene.
Det var en klar mannsdominans blant de av
de ansatte som hadde som oppgave å ta seg av
barna. De kvinnelige ansatte skulle formelt sett
ikke ha noe med barna å gjøre. Miljøet var utpreget
maskulint. Etter Granskingsutvalgets oppfatning
var dette spesielt uheldig ved en ren gutteinstitusjon
hvor både skole og fritid var knyttet til
institusjonsområdet.
Granskingsutvalget legger endelig til grunn
at det var mangel på møtevirksomhet eller faglige
diskusjoner blant lærerne i perioden 1954–70.
Et hovedinntrykk av intervjuene med de ansatte
fra perioden etter 1970, er at det da var et mer
kollegialt forhold mellom styreren og de øvrige
ansatte, og at forskjellige forhold ble diskutert.
10.6 Mat og måltider
Granskingsutvalget har ikke funnet arkivopplysninger
om hvordan matstellet ved guttehjemmet
fungerte. Det følgende bygger på opplysninger
som har kommet frem i intervjuer med barn og
ansatte. Granskingsutvalget har fått mest detaljerte
beskrivelser fra perioden 1954–70. Fremstillingen
i det følgende tar utgangspunkt i denne
perioden, for så å sammenligne med perioden
1970–73.
Måltidene besto av frokost, middag mellommåltid
og kvelds. Måltidene ble inntatt i spisesalen
i kjelleren i nr. 1-bygningen. Her var det små-