RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

222 Jacob R. Olsens barnehjem
henne vottene eller hanskene dersom hun hadde
tatt dem med inn på barnehjemmet.
En gutt som var ved institusjonen den første
halvdelen av 1960-tallet, har beskrevet klærne
som «tilfredsstillende». Han skilte seg ikke ut fra
de barna han gikk i klasse med, og klærne var etter
forholdene funksjonelle. Fottøyet var også
funksjonelt. De hadde blant annet regntøy og sjøstøvler.
Klærne ble skiftet en gang i uken, etter at
de hadde badet. Han husker ikke om de skiftet
undertøy eller strømper oftere.
En jente som har vært ved institusjonen store
deler av den perioden utvalget har gransket,
både på 1950-, -60 og -70-tallet, har forklart at det
i den første delen av den perioden hun var ved institusjonen,
var det fellesklær i den forstand at
klærne ble kjøpt inn av barnehjemmet. På den
annen side var det stort sett slik at når man hadde
først fått for eksempel en bukse eller en genser,
så var dette klesplagg som det enkelte barn
hadde inntil det ble for lite, og da gikk i arv til en
ny. Det samme gjaldt for skoene. Når barna gikk
på skolen hadde de egne skoleklær, og de byttet
klær når de kom hjem fra skolen. Skoleklærne
har hun beskrevet som «greie klær», og hun har
ikke noe bilde av at barna fra barnehjemmet kunne
plukkes ut i skolegården på grunn av klærne
de gikk i. De hadde også egne søndagsklær. Hun
kan i dag ikke huske at de fikk undertøy mer enn
en gang i uken. Hun husker for øvrig at da hun
gikk i andre klasse på skolen, så ble det sydd en
drakt til henne som hun var veldig kry av. Denne
drakten brukte hun som skoleklær.
Når det gjelder perioden etter 1967, har jenten
forklart at de etter hvert fikk noe mer personlige
klær. Innkjøp av klær var imidlertid bundet til bestemte
forretninger, og til bestemte priser. De
hadde med rekvisisjon når de gikk ut og handlet
klær. Hun husker spesielt at hun en gang var ute
og kjøpte klær til konfirmasjonen, sammen med
en jente som hun ble konfirmert samtidig med.
En gutt som var ved institusjonen hele 1960-tallet,
har opplyst at han ikke skilte seg direkte ut i
klesveien i forhold til andre barn. Han kan for eksempel
ikke huske at han på grunn av klærne så annerledes
ut enn de andre klassekameratene. De arvet
klær fra andre barn, og klærne ble etter hvert
lappet og reparert, men allikevel tålelig bra etter
forholdene. Gutten har også opplyst at han hadde
en oldemor som noen ganger kjøpte klær til han.
En gutt som var ved barnehjemmet omkring
1970 har forklart at han tror han brukte de klærne
som han hadde med seg, da han kom til barnehjemmet.
Han tror at barnehjemmet ikke kjøpte
inn klær, men at moren kjøpte klær og tok disse
med til barnehjemmet. Mye av klærne var
lappet. Han mener at han skilte seg ut i forhold til
andre barn på skolen.
En ansatt som var ved barnehjemmet på midten
av 1950-tallet, har forklart at noen av klærne
gikk i arv. Hun tror at klærne var funksjonelle,
men hun tror at kleskvaliteten og hensiktsmessigheten
var litt dårligere enn det som var gjennomsnittet
for andre barn. Dvs. at det var klær
som hadde gått i arv og kanskje var litt gammeldagse
og ikke helt moderne. Barna frøs imidlertid
ikke, og klærne var tilpasset årstidene.
En annen ansatt, som var ved barnehjemmet
på slutten av 1960-tallet, har ikke hatt noe negativt
å bemerke til klærne. Det samme gjelder en
ansatt som var ved barnehjemmet tidlig på 1960tallet.
Sistnevnte har blant annet forklart at hun
ikke tror at barna skilte seg ut i forhold til andre
barn. Slik hun husker var klærne tilpasset årstidene
og forskjellige værforhold.
En ansatt fra første halvdel av 1960-tallet, har
beskrevet klærne som «velbrukte», men ikke mer
velbrukte enn klærne som barn flest brukte på
den tiden. De ansatte hadde som mål at barna ikke
skulle skille seg ut i forhold til andre barn. Til spesielle
anledninger skulle det alltid være nye klær,
for eksempel til 17. mai eller 19. november, som
var Jacob R. Olsens og hustrus bryllupsdag, og en
festdag for barnehjemmet. Hun har videre forklart
at hun ikke kan huske at barna ble ertet på grunn
av klærne. Klærne var merket med navn, og hvert
barn hadde således sine individuelle klær.
En som var ansatt omkring 1970, har forklart
at hun ikke reagerte på standarden på klærne.
Til intervjuet hadde hun med seg noen bilder fra
hverdagslivet på barnehjemmet. Så langt Granskingsutvalget
kan bedømme ut fra bildene, hadde
ikke barna dårligere klær enn det som var
vanlig på den tiden. Klærne kan beskrives som
«vanlige hverdagsklær», og de bærer ikke preg
av å være spesielt slitt.
Også de to styrerne på 1970-tallet har beskrevet
klesstellet som tilfredsstillende. For eksempel
har styreren i fra første halvdel av 1970-tallet,
beskrevet klærne som funksjonelle. Når barna
var utenfor institusjonen hadde de alltid skikkelige
klær. De eldste barna hadde også moderne
moteklær. Også de minste barna fikk skikkelige
klær av god kvalitet. Barna hadde blant annet
regntøy og skikkelig fottøy. Også denne ansatte
hadde noen bilder med seg til intervjuet, og så
langt Granskingsutvalget kan bedømme, så var
det ikke noen spesielle mangler ved klærne.
Granskingsutvalget legger til grunn at klærne
og klesstellet har vært tilfredsstillende i store deler
av den perioden utvalget har gransket. Tidlig
i perioden, på 1950- og første halvdel av 1960-tal-