RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

198 Institusjonen Kofoedskolen
Bergen. Rekvisisjonssystemet, i stedet for bruk
av kontanter, kunne noen ganger være nødvendig
for å sikre at guttene ikke kjøpte andre ting
enn klær. Ordningen kunne imidlertid etter
Granskingsutvalgets oppfatning virke stigmatiserende,
og la også begrensninger på mulighetene
for ungdommenes sosiale trening.
12.8 Hygiene, bad og toalettforhold
Granskingsutvalget har relativt få detaljopplysninger
om de sanitære forholdene ved institusjonen.
En gutt som var der tidlig på 1970-tallet har
forklart at det var to eller tre dusjer i et stort rom.
Etter det han kan huske i dag, var det to faste dusjedager
i uken. En av dagene fikk de to sett med
rene klær. Dessuten dusjet de i Sentralbadet når
de var der og svømte. Slik han husker det i dag,
var det begrenset med tid og begrenset med
vann, fordi det var mange gutter på institusjonen.
Vannet var imidlertid varmt så lenge dusjingen
varte. Det var også ofte slik at det var noe de skulle
etterpå. Det hendte derfor at de ansatte purret
på dem mens de stod i dusjen.
En annen gutt som var ved institusjonen omtrent
i samme periode, har opplyst at de fikk dusje
så ofte de ville, og at han ikke har noe å si på
de sanitære forholdene ved institusjonen.
En gutt som var ved institusjonen en periode
i løpet av første halvdel av 1970-tallet har forklart
at det var felles bad og vask. Det var to dusjer
som alle måtte benytte. Det var felles dusjing.
Granskingsutvalget legger til grunn at det ikke
har vært spesielle mangler ved de sanitære forholdene
ved institusjonen. De som er intervjuet
har ikke kommet med spesifikke kritiske bemerkninger.
12.9 Skolegang og lekselesing
Til tross for navnet, var Kofoedskolen i utgangspunktet
ingen undervisningsinstitusjon. Utgangspunktet
var at de ungdommene som var i
skolepliktig alder skulle gå i vanlig skole. Hovedregelen
synes å ha vært at ungdommene gikk på
Nygård skole, som var den skolekretsen institusjonen
soknet til.
I 1965 ble det ansatt en lærer som skulle ha
støtteundervisning ved institusjonen. Fra 1968
ble det gjennomført skoleundervisning ved institusjonen.
Bakgrunnen for dette var at det var vanskelig
å få elevene til å gå på den skolen de hørte
til, og ofte fordi de var utviste. Utgangspunktet
var fortsatt at de unge skulle hjelpes til å gå i nor-
malskole, men erfaringen var at det var en liten
gruppe på 4–5 gutter som ikke klarte dette.
I 1969 var det seks forskjellige lærere som underviste
ved institusjonen. Et utvalg som avga sin
innstilling i juni 1969, påpekte det pedagogisk uriktige
med så mange lærere, og foreslo at det ble
gjort en henvendelse til skolemyndighetene om tilsetting
av en lærer i full post ved institusjonen. En
lærer ble senere, i 1972, ansatt ved institusjonen.
I årsmeldingen for 1970 fremgår det at institusjonen
periodevis hadde hatt grupper på 2–
3 gutter som hadde fått undervisning ved institusjonen.
I følge årsmeldingen hadde institusjonen
hatt relativt gode erfaringer med at gutter som i
lengre perioder hadde skulket skolen, under opphold
på institusjonen stabiliserte seg bra i skolesituasjonen.
De så tilbakefall, men i følge årsmeldingen
var det viktig at de ansatte forsøkte snarest
mulig å finne frem til årsakene. Dette skjedde da i
nært samarbeid med de respektive skolene. Det
hadde utviklet seg en velvilje ved skolene når det
gjaldt å takle disse problemene. Det var kompliserte
problemer de arbeidet med, men i følge årseldingen
hadde de kommet langt med det samarbeidet
som på dette tidspunktet var etablert.
Det går videre frem av årsmeldingen at av den
gruppen som institusjonen arbeidet med, «var
mange allerede på et meget tidlig tidspunkt i livet
tapere». Dette gjaldt også når de skulle ut i arbeidslivet.
Sosialt funksjonshemmede var lite ettertraktet
arbeidskraft. En del arbeidsgivere viste
stor forståelse og toleranse for institusjonens problemer,
men mye gjenstod på dette feltet. Få av
ungdommene ble hjulpet gjennom arbeidsformidlingen.
Institusjonen måtte selv finne frem til
interesserte arbeidsgivere. I 1970 tok institusjonen
opp, overfor Bergen skolestyre, spørsmålet
om yrkesskoleplasser for unge med sosiale funksjonsvansker.
Forslaget fikk imidlertid negativt
utfall på grunn av plassvansker ved yrkesskolene.
I årsmeldingen for 1977 fremgår det at etter at
institusjonen fikk en egen undervisningsgruppe,
hadde de lykkes med å gi en del av elevene et
mer tilpasset skoletilbud. Noen av elevene var utviste
fra vanlig ungdomsskole, og noen av dem
hadde dessuten langvarige fravær fra den obligatoriske
utdanning. I følge årsmeldingen var de
fleste elevene allikevel motiverte til å avslutte niårig
skole når forholdene ble lagt til rette for
dem. Gruppens størrelse gav rom for sosial kontakt
med læreren, som i følge årsmeldingen bevisst
prøvde å følge opp intensjonene i den nye
mønsterplanen. Gruppen var på dette tidspunktet
satt opp med 4 elever. Noen av elevene hadde
fortsatt undervisningen i de respektive ungdomsskolene
hvor de hørte hjemme, og i disse