RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

224 Jacob R. Olsens barnehjem
I følge gutten hadde styrer nr. 1 tilsynet med
barna under lekselesingen. Styreren kunne da
ofte ta tak i øret hans og dra han inn til rommet
hvor de skulle ha lekselesing. Styreren satt da
ved siden av og kontrollerte leksearbeidet. Dersom
han hadde problemer med å forstå eller å
gjennomføre leksearbeidet, så skjedde det ofte at
styreren tok en nål som hun stakk i armen hans.
Nålen som hun benyttet var en nål på baksiden
av navneskiltet eller diakonisseskiltet, som hun
hadde på sin uniform/drakt. Det kan ha vært 5–
6 barn som gjorde lekser sammen, både gutter
og jenter. Han vet ikke om styreren stakk nålen i
de andre barna. Hun gikk fra barn til barn i forbindelse
med leksearbeidet. Han tror for øvrig at
styrer nr. 1 var på foreldremøter på skolen.
En jente som var ved barnehjemmet store deler
av 1950-tallet, har forklart at hun har lite positive
minner fra skolen, og oppfattet det slik at
klasseforstanderen hennes mobbet henne. Også
denne jenten har forklart seg om et eget lekserom
på barnehjemmet. Der satt barna når de
skulle gjøre leksene, mens styrer nr. 1 satt i en lenestol
og leste en avis og drakk kaffe. Styreren
forlangte at det skulle være stille under lekselesingen,
slik at barna ikke hadde muligheter til å
be hverandre om hjelp. Man kunne heller ikke
spørre styreren om hjelp til leksene.
En annen jente som var ved barnehjemmet
tidlig i perioden, har opplyst at det gikk dårlig på
skolen og at hun fikk høre av læreren at hun
«ikke dugde til noe». Lekselesingen på barnehjemmet
var strukturert på den måten at det var
faste tider. Hun tror at det var en «tante» tilstede
hele tiden, men hun tror ikke at vedkommende
hjalp barna med leksene. Hun husker ikke noe
spesielt i forbindelse med lekselesingen. Lærerne
sa at leksearbeidet hennes var dårlig utført, så
hun vil tro at hun ikke fikk hjelp til dette.
En jente som var ved barnehjemmet i siste
halvdel av 1960-tallet, har beskrevet klasseforstanderen
hennes ved Sandviken skole som en
«god og real lærer». Hun ble ikke forskjellsbehandlet.
Hun klarte seg godt på skolen, og fikk
gode karakterer. Styrer nr. 1 hadde ansvaret for
lekselesingen om ettermiddagen. Jenten har forklart
at hun fikk god hjelp til skolearbeidet dersom
det var behov for det.
En jente som var ved barnehjemmet fra midten
av 1950-tallet og hele 1960-tallet, har forklart
at hun fikk problemer i skolesituasjonen ved
Sandviken skole. Dette skyldtes hennes hørselshemming.
Jenten føler at de lærerne hun hadde
ikke behandlet henne annerledes enn andre
barn i klassen. Hun lærte imidlertid lite på skolen
på grunn av hørselsproblemene.
Jenten har videre forklart at styrer nr. 1 eller
en annen «søster» hadde tilsynet med lekselesingen.
De ca. 10 barna som gikk på skolen ble samlet
til leksearbeid. Jenten husker at hun selv og
også de andre barna ble slått over fingrene med
linjal, dersom de ikke klarte å gjøre leksene sine
på en tilfredsstillende måte. Det skjedde også
ofte at hun ble pikket i fingrene med noe spisst.
Dette kan ha vært en syl eller en nål, men hun vet
ikke sikkert. Denne stikkingen medførte at hun
begynte å blø på fingrene. Jenten ble også fortalt
fra styrer nr. 1 og den andre som hadde tilsyn
med lekselesingen, at hun «ikke hadde noe i hodet».
Hun husker at hun var hos psykolog, og tror
at hun muligens kan ha blitt testet der. Hun vet
ikke om det var hos skolepsykologen hun var.
En gutt som var ved barnehjemmet tidlig på
1960-tallet, har forklart at han hadde en flink lærerinne
ved Sandviken skole. Ved lekselesingen
ble alle barna som gikk på skolen samlet i dagligstuen.
Styrer nr. 1 hadde tilsynet med barna under
lekselesingen. Gutten husker lekselesingen
med angst og frykt. Han føler at han ikke fikk
noen individuell oppfølging i forhold til leksearbeidet.
Han husker for eksempel at han en gang
ble «tatt hardt» av styrer nr. 1, en gang han ikke
forstod hva hun mente med «skriv jodd!». Hun
brukte ordet jodd for bokstaven j.
For øvrig føler gutten at han hadde godt anlegg
for skolearbeidet, og at han lærte å lese og skrive,
og også å regne på en tilfredsstillende måte.
En jente som har vært ved barnehjemmet store
deler av den perioden utvalget har gransket,
har forklart at læreren ved Sandviken skole ikke
gjorde noen forskjell på henne og andre barn.
Hun hadde ikke særlig lett for skolearbeidet, og
i visse perioder hadde hun støtteundervisning.
Når det gjelder leksearbeid, er hun av den oppfatning
at det var liten stimulering og hjelp å få i forbindelse
med dette. Barna måtte sitte for seg selv å
gjøre leksene, men kunne trolig ha noen å spørre
dersom de aktivt gjorde det. Hun mener at hun i
stor grad forsømte leksene. Som et «strålende unntak»
fra dette, har hun nevnt at da hun i syvende
klasse skulle skrive særoppgave, så fikk hun betydelig
hjelp fra en av de ansatte. På ungdomsskoletrinnet
gikk denne jenten ved Rothaugen skole.
En gutt som var ved barnehjemmet hele 1960tallet,
har forklart at det gikk tålelig bra med han
ved Sandviken skole. Han føler ikke at han ble
forskjellsbehandlet på grunn av at han kom fra
barnehjemmet. I tredjeklasse kom han til Krohnengen
skole, der han gikk i en liten spesialklasse
hvor de var 3–4 elever. Han tror at grunnen til at
han kom dit, var at han ikke var så skoleflink, og
at han kanskje var litt urolig i klassen.