RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

92 Tilsyn
med fylkesmannens barnevernsekretær, ble de
møtt med en forutinntatt holdning og mistenkeliggjøring.
Slik rammene for samtalene var, kunne
det ikke være lett for barna å nå frem med det de
hadde opplevd. Dette inntrykket forsterkes ved at
ett av barna ble flyttet bort fra barnehjemmet fordi
hun var med på anmeldelsen, kort tid etter at anmeldelsen
var inngitt.
Det er kritikkverdig at styret for institusjonen
oppfordret styreren om å fortsette, men hovedansvaret
for at hun fikk fortsette i stillingen må
legges på tilsynsmyndighetene, som var kjent
med kritikkverdige forhold, og som hadde myndighet
til å beslutte at styreren ikke kunne fortsette.
Dette var en kompetanse som tilsynsmyndighetene
burde ha benyttet.
For øvrig synes tilsynsmyndighetenes oppfølging
å hatt en klar slagside mot å dysse ned saken.
Å unngå avisskriverier og skandale, synes å
ha vært viktigere enn å få full klarhet i hva som
hadde skjedd, og å ivareta barnas interesser på
best mulig måte.
Når det gjelder Bergens guttehjem, er Granskingsutvalget
sterkt kritisk til at styrerens oppfatning
om at Bergens guttehjem var en internatskole,
og ikke noe barnehjem, ble akseptert – med
den konsekvens at det ikke ble ført tilsyn med institusjonen
i perioden 1958–71. Som det fremgår
av kapittelet om Begrens guttehjem, finner Granskingsutvalget
det utvilsomt at institusjonen var et
barnehjem i barnevernlovens forstand.
Når det gjelder oppfølgingen av saken ved guttehjemmet
høsten 1971, finner Granskingsutvalget
flere paralleller til saken ved Jacob R Olsens
barnehjem. I begge tilfeller ble de ansattes versjon
av hva som hadde skjedd lagt til grunn av tilsynsmyndighetene,
og det som hadde skjedd ble
forklart med at de ansatte hadde en vanskelig arbeidssituasjon.
Det som hadde skjedd fikk heller
ikke konsekvenser for de involverte ansatte. Videre
synes barna i begge de nevnte sakene ikke å
ha blitt viet særskilt oppmerksomhet, og deres
synspunkter har i alle fall ikke blitt tillagt nevneverdig
vekt. Granskingsutvalget er kritisk til at
barnas versjon av hva som hadde skjedd ikke er
nevnt i noen av rapportene fra tilsynene med de to
barnehjemmene. Dette harmonerer ikke godt
med at departementet i sine rundskriv til barnevernsnemndene
ba disse «se til at barna blir viet
stor oppmerksomhet av de tilsynsførende».