RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

gir det varme, kjærlighet og forståelse og mulighet
for å knytte en varig og stabil kontakt med
voksne som barnet kan bli glad i og ha full tillit til.
Dette er fundamentale behov hos ethvert barn.
Det kan få alvorlige følger for dets seinere utvikling
hvis det ikke i barndommen får den nødvendige
trygghetsfølelse som den nære tilknytningen
til bestemte voksne kan gi det.»
Det siterte er skrevet med tanke på fosterhjem, jf
barnevernlovens bestemmelse i § 24 om at barn
som var egnet for det, fortrinnsvis skulle anbringes
i fosterhjem. Rundskrivet gjaldt fosterbarn
og fosterhjem. Men det må også ha vært forutsetningen
at fundamentale behov som varme,
kjærlighet, forståelse og varig og stabil voksenkontakt
også skulle tilfredstilles av barnehjemmene,
selv om rammebetingelsene for dette kanskje
ikke kunne være like gode i et barnehjem
som i et fosterhjem.
Forskriftens formulering om at barnehjemmet
måtte sørge for at barna fikk de «opplevelser,
inntrykk og erfaringer som er forutsetningen
for en normal og allsidig utvikling» må forstås
slik at barna skulle få muligheten til
livserfaringer på tilsvarende måte som barn i private
hjem. Naturlig samvær med nabolagets
barn var særskilt nevnt. Institusjonen måtte således
legge til rette for at barnehjemmet ikke ble et
miljø isolert fra omverdenen, men at barna på en
naturlig måte kunne gli inn i barnemiljøet på stedet.
En må kunne legge til grunn at barna skulle
ha mulighet både til å ta venner og klassekamerater/venninner
med seg inn i barnehjemmet og
til å være sammen med disse utenfor hjemmet.
Deltakelse i sosiale aktiviteter som f.eks. lek og
idrett er en sentral del av et barns utvikling.
Forskriften presisering om at hvert enkelt
barn hadde krav på den forståelse, hjelp og veiledning
som de hadde behov for etter sin alder
og fysiske og psykiske forutsetninger, må forstås
slik at barna skulle ha muligheten til kontakt
med voksne for f.eks. å få hjelp til leksearbeid eller
å spørre om f.eks. livssynspørsmål, seksualitet
og pubertet.
4.7.5 Adferdsregulering
Når det gjaldt kroppslig refsing av barn, ble rettstilstanden
endret ved vedtakelsen av barnevernloven
i 1953. Tidligere fastsatte lov av 20. juni
1881 om innskrenkning i anvendelsen av legemlig
refselse, at «til fremme af Opdragelsens Øiemed
er Foreldre og Andre, der staar i Forældrenes
sted, berettiget til at anvende maadeholden
legemlig Revselse paa Børn, der staar under de-
Rettslige rammer 43
res Myndighet». Vergerådsloven §§ 4, 37, 42, 43
og 44 hadde spesielle lovbestemmelser som ga
hjemmel for å benytte kroppslig refsing på barn.
Disse bestemmelsene ble sløyfet i barnevernloven.
Lovens § 42 annet ledd siste punktum fastsatte
at «kroppslig refsing må ikke nyttes».
Bakgrunnen for endringen var at det særlig i
de siste årtier før barnevernloven ble vedtatt,
hadde trengt gjennom et nytt syn på denne form
for avstraffing av barn, ikke bare blant psykologer
og pedagoger, men i stadig større utstrekning
blant befolkningen ellers. 107 Etter denne
endringen ble f.eks. slag, spark, klyping og lugging
ulovlig, og dessuten straffbart etter straffeloven
§ 228. Barnevernloven ble etter denne endringen
i samsvar med skolelovene.
Bestemmelsen i barnevernloven § 42 annet
ledd ble kommentert Sosialdepartementets
rundskriv nr. 4. 108 Her het det bl a:
«Det må da også antas at det blant barnevernpersonale
i dag er en alminnelig forståelse av at kroppslig
refsing av barn er noe som ikke må forekomme.»
Forbudet mot kroppslig refsing i barneverninstitusjoner
var absolutt, mens den nevnte loven av
20. juni 1881 først ble opphevet ved lov av 25. februar
1972 nr. 3. 109
Barnehjemsforskriften avsnitt III fastsatte, i
likhet med barnevernloven § 42 annet ledd, at
kroppslig refsing ikke måtte benyttes. Videre
het det i forskriften at «heller ikke andre former
for straff bør nyttes, så som isolering, tilbakeholding
av lommepenger, forbud mot å delta i fornøyelser
o.l.». Forskriften utelukket altså ikke
slike former for avstraffelse, men formuleringen
tilsier at det skulle utvises stor varsomhet med å
bruke sosial isolasjon m.v. som straffemetode.
Barnevernkomitéen ga i et brev til Justisdepartementet
uttrykk for en sterk skepsis til refselsesmetoder
som etter komitéens oppfatning
kunne være minst likeså skadelige som kroppslig
refsing: 110
107. Barnevernkomitéens brev av 24. september 1951 til
Justisdepartementet, inntatt som vedlegg 15 i Innstilling
fra Barnevernkomitéen I s. 140.
108. Sosialdepartementets rundskriv nr. 4 om barnevernet,
Barnevernsinstitusjonene, avsnitt I punkt 3.
109. Se nærmere Bratholm og Matningsdal, Straffeloven
med kommentarer bind II s. 550–51 om foreldrenes refselsesrett,
hvor det legges til grunn at opphevelsen av
foreldrenes refselsesrett ikke er til hinder for at de i
oppdragelsesøyemed tildeler sine barn «lettere klaps».
110. Barnevernkomitéens brev av 24. september 1951 til
Justisdepartementet, inntatt som vedlegg 15 i Innstilling
fra Barnevernkomitéen I s. 140.