RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

56 Vedtak om plassering
keltsaker i dag. Granskingsutvalget har naturligvis
heller ikke hatt muligheten til å se barnas
hjemmeforhold, som ofte var en vesentlig del av
bakgrunn for omsorgsovertakelse. Siden man
heller ikke kan trekke sikre konkusjoner på bakgrunn
av dokumentasjon, og eventuell mangel
på dokumentasjon, er det etter utvalgets oppfatning
en vanskelig oppgave å gi klare svar på om
vedtak som ligger mellom ca. 25 og ca. 50 år tilbake
i tid, er gyldige eller ikke.
Dette henger også sammen med at lovens vilkår
var vide og skjønnspregede, og at det i vurderingen
i den enkelte sak ofte var en kombinasjon
av forskjellige forhold som dannet grunnlag for
omsorgsovertakelse, så som vanskelige forhold i
hjemmet, dårlige boforhold, atferdsvansker og
vanskelig skolesituasjon. En reell overprøving av
vedtakene og de skjønnsmessige vurderingene
som lå til grunn for dem, vil kreve en «rekonstruering»
av sakene som er vanskelig så mange
år i ettertid.
På den annen side mener Granskingsutvalget
å kunne si noe om forskjellige sider ved saksbehandlingen,
og om hvorvidt det er sannsynlig at
plasseringer kan ha skjedd uten lovlig vedtak.
Hvor sikre konklusjoner som kan trekkes, vil
Granskingsutvalget komme tilbake til nedenfor.
5.3 Saksbehandlingen
5.3.1 Generelt
I den perioden utvalget har gransket, ble barnevernsakene
behandlet ved at et sekretariat (barnevernkontor
eller sosialkontor) utredet sakene,
og la den frem for barnevernnemnda for avgjørelse.
Saksbehandlingsreglene er nærmere beskrevet
i kapittelet om rettslige rammer, se
avsnitt 4.6.
Når det gjelder saksbehandlingen og kvaliteten
på denne generelt, har det kommet frem noe
forskjellige opplysninger i forklaringene fra de
nemndsmedlemmer og ansatte som er intervjuet.
En som var ansatt ved barnevernkontoret i
Bergen en periode på siste halvdel av 1960-tallet,
har forklart at hans generelle inntrykk er at arbeidet
i barnevernsnemnda fungerte bra. Det var
generelt god saksbehandling med godt begrunnede
vedtak.
En som var ansatt ved barnevernkontoret i
Bergen i store deler av perioden før kommunesammenslutningen
i 1972, har forklart at arbeidspresset
ved barnevernkontoret var «veldig
stort». Samlet sett er hun av den oppfatning at de
«nok ikke fikk utført saksbehandlingen grundig
nok». Saksbehandlingen ble mindre bra enn den
kunne blitt dersom det hadde vært tilstrekkelig
med ressurser. Både forebyggende arbeid og ettervernsarbeid,
ble det liten tid til.
Hun oppfattet at en person, som i en periode
var ansatt som leder ved kontoret, følte seg faglig
usikker på en del saksområder, og at han hadde
behov for støtte. Denne lederen hadde ikke barnevernfaglig
utdanning. På slutten av 1960-tallet
ble det ansatt en sosionom i lederstillingen, og
da ble det innført fagmøter der enkeltsaker ble
diskutert.
Hun har videre forklart at saksbehandlingen i
nemnda var forskjellig etter om den enkelte sak
gjaldt frivillig omsorgsovertakelse eller tvangsplassering.
I de førstnevnte sakene hadde vedtaket
«ofte preg av sandpåstrøing». Det var få
spørsmål fra nemnda, og den saksbehandling
som var gjort, ble godtatt uten nevneverdige
spørsmål. Når det gjaldt tvangsplasseringer, var
både saksbehandlingen og behandlingen i nemnda
grundigere, og det var alltid dommer til stede.
Foreldrene var oftest innkalt til nemndsbehandlingen
i forbindelse med tvangsplassering.
På 1960-tallet fikk barnevernkontoret hver
måned, etter det hun husker i dag, en oversikt fra
barnehjemmene over de barna som bodde der.
Noen ganger, men sjelden, kunne det hende at
det var navn på listene som det ikke var fattet
vedtak om plassering for. Det kunne for eksempel
være foreldrene som hadde henvendt seg direkte
til barnehjemmet og anmodet om at barnet
kunne anbringes der. I slike tilfeller ble det alltid
fattet et vedtak som fikk tilbakevirkende kraft, etter
det hun har forklart. Dette skjedde imidlertid
aldri ved tvangsvedtak.
I alle fall i den første delen av den perioden
hun var ansatt ved barnevernkontoret, var det
«alt for mange barn» ved de forskjellige institusjonene.
Det var en klar mangel på barnehjemsplasser,
noe som også hang sammen med de sosiale
forhold.
En som var formann i Bergen barnevernsnemnd
en kort periode på 1960-tallet, har forklart
at sekretariatet hadde mye å gjøre, og hadde
et hardt arbeidspress. Vedtakene om frivillig
plassering ble behandlet ved at saken først ble
utredet av sekretariatet og deretter behandlet i
nemnda. I nemnda var det en av de ansatte ved
kontoret som ga en saksfremstilling for nemnda.
Det samme skjedde i tvangssakene. Dette var
imidlertid saker som krevde særskilt årvåkenhet,
etter det formannen har forklart. Når han vurderer
saksbehandlingen og saksbehandlingsrutine
i ettertid, har han beskrevet disse som «tilfredsstillende»,
men «ikke meget tilfredsstillende».