RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

234 Jacob R. Olsens barnehjem
En annen ansatt fra første halvdel av 1960-tallet,
vil ikke beskrive styrer nr. 1 som streng, men
heller som konsekvent. Hun kan ikke huske at
det forekom avstraffelser. I alle fall var hun ikke
vitne til dette selv. Denne ansatte fikk høre om
politisaken fra før den perioden hun var ansatt.
Hun oppfattet det slik at noen som hadde vært
barn ved institusjonen tidligere, grep inn og fikk
stanset saken. Disse barna, som hadde flyttet fra
barnehjemmet da saken kom opp, gav uttrykk
for at beskyldningene som var rettet mot styreren,
var urimelige.
Ingen av de ansatte som er intervjuet fra senere
i den perioden utvalget har gransket, har hatt
kjennskap til noen form for avstraffelse av barna.
En ansatt fra omkring 1970 har for eksempel
opplyst at det nok kunne hende at de ansatte
måtte bruke fysisk makt for å stoppe de som var
utagerende, men at dette ikke kan karakteriseres
som vold eller overgrep.
Granskingsutvalget har søkt i Statsarkivet i
Bergen, etter straffesaken mot styrer nr. 1. Straffesaksdokumentene
har imidlertid ikke vært
mulig å finne. Statsarkivet har imidlertid bekreftet
at saken på et tidspunkt har vært innom Statsadvokaten
i Hordaland. Saken ble da henlagt
som forbrytelsessak, men beordret videre etterforsket
som forseelsessak. Etter det Granskingsutvalget
forstår, ble saken senere henlagt. Begrunnelsen
for henleggelsen er ikke kjent.
I følge en artikkel i Dagbladet 06.04.57, kom
saken opp ved at en av de unge assistentene ved
hjemmet fortalte en slektning av seg at hun aktet
å slutte i jobben fordi hun ikke orket å se på styrerens
oppførsel mot barna. De eksempler som den
unge barnetanten og flere av kollegaene hennes
fortalte, var i følge artikkelen så rystende at mannen
følte det som sin plikt som samfunnsborger å
gjøre politiet oppmerksom på saken. I følge artikkelen
ble forholdene som ble nevnt i anmeldelsen
senere bekreftet av en rekke unge assistenter ved
hjemmet og i politiforklaringene. På Dagbladets
henvendelse skal jenten senere ha gjentatt beskyldningene
sine, og erklært seg villig til å bekrefte
den i ed. Videre heter det i artikkelen:
«Pikene tegnet et bilde av et barnehjem som ikke
var noe hjem – men en anstalt, der den absolutte lydighet
og disiplin ble gjennomført ved hjelp av tukt
og slag. De nesten bagatellmessige ulydigheter ble
straffet med knubb og slag, så det til dels var røde
merker på barna. Både bjørkeris og hårbørster ble
tatt i bruk for å innprente disiplinen. Det opplyses
at etter at en gutt hadde vært ulydig ble samtlige piker
og gutter banket opp for å hindre gjentakelse.
– vi satt i kø og ble tatt inn i et kott en etter en,
der vi måtte brette ned buksene og få juling, for-
teller en elev som ble utskrevet fra hjemmet for et
år siden.
Det viser at det særlig var de små som var
gjenstand for opptuktelsen. Barn helt ned til to-års
alderen ble banket opp på blanke messingen fordi
de i uforstand satte seg utover hjemmets reglement.»
Tilsynsmyndighetenes oppfølging av saken, er
behandlet i avsnitt 6.7.3.
Granskingsutvalget legger til grunn at styrer nr
1 systematisk har straffet barna fysisk ved ulike
former for slag, kniping og stikking, og at hun
noen ganger har låst dem inne, og noen ganger
brukte mer psykiske avstraffelsesmetoder. Granskingsutvalget
fester lit til hovedtrekkene i det barna
har forklart, bl.a. fordi særlig forklaringene om
de fysiske avstraffelsene styrkes av forklaringene
til flere av de ansatte. Det barna ble utsatt for, må
karakteriseres som alvorlige overgrep.
Granskingsutvalget finner det også godgjort at
styrer nr. 2 og 4 og enkelte av de øvrige ansatte har
straffet barna fysisk. Utvalget finner det også sannsynliggjort
at styrer nr. 2 har låst inne barn. Når
det gjelder perioden etter 1970, har Granskingsutvalget
ikke holdepunkter for at det har vært uakseptable
straffemetoder ved barnehjemmet.
13.14 Seksuelle overgrep
En jente som var ved barnehjemmet tidlig i den
perioden utvalget har gransket, har forklart at
hun en gang opplevde det hun i ettertid har vurdert
som seksuelle tilnærmelser fra styrer nr. 1.
Jenten ble tatt med inn på rommet eller hybelen
som styreren disponerte. Hun ble da «beordret»
til å gå oppi sengen til styreren. Jenten var 12–
13 år da dette skjedde. Styreren la seg oppi sengen
sammen med jenten, og trakk nattkjolen hennes
opp og befølte henne på innsiden av låret og
i skrittet. Jenten ble da svært redd. Hun spratt
opp av sengen, løp ut av rommet og søkte tilflukt
i et kott på loftet. Situasjonen ble aldri senere
kommentert. Jenten torde aldri å ta dette opp
med noen andre voksne eller med sin søster som
også var på barnehjemmet.
En jente som var ved barnehjemmet blant annet
på 1960-tallet, har forklart at en mannlig ansatt
forgrep seg mot jentene ved at han befølte
dem. I følge jenten skal han ha sagt både til henne
og til andre at «vi er jo like gamle, så vi kan jo
være sammen». Det skjedde flere ganger at han
befølte henne med sin hånd ned i buksen i skrittet.
Hun kjenner ikke til hva andre jenter eventuelt
ble utsatt for, men flere skal ha sagt at han
«var ekkel».